eldhus

I storparten av landet var eldhuset en énetasjes, laftet bygning. Vanligvis hadde eldhuset bare ett rom med dør i ene gavlveggen. I Vest-Norge kunne eldhuset være reist som en grindkonstruksjon med bordvegger. En gammel eldhustype var delvis gravd inn i en skråning med tre vegger av stein og front av tre. Ildstedet var fra gammelt av en åpen åre. Røken ble ledet ut gjennom en ljore i taket, som kunne åpnes og lukkes med en skjå. I noen tilfeller ble en gammel årestue tatt i bruk som eldhus da det ble bygd nytt våningshus på gården. I eldhuset holdt åren seg som ildsted en god stund etter at grue med skorstein hadde blitt vanlig i stuehuset. I nyere tid ble det imidlertid vanlig å bygge eldhus med peis (grue) og skorstein. Noen steder ble det murt opp store ildsteder som kombinerte grue, tørkehelle for korn og bakerovn.

En merkelig flytteskikk, som gikk ut på at gårdsfolket flyttet ut av stua og inn i eldhuset om sommeren, ble praktisert i Norge og Nord-Sverige. Hadde man fjøs med ildsted, var det også noen som flyttet dit. Utflyttingen fant gjerne sted omkring sankthans og kunne vare et godt stykke ut på høsten. Noen flyttet ut av stua da våronna startet og tilbake da avlingen var i hus.

Det er vanskelig å si noe sikkert om bakgrunnen for denne skikken. Folkelivsgranskeren Hilmar Elesius Stigum har lansert en teori om at skikken kan gå tilbake til overgangen mellom vikingtid og middelalder, da langhusene ble erstattet av frittstående stuehus. Han antok at grovkjøkken-funksjonen kunne ha blitt igjen i det gamle langhuset.

Eldhuset har lang tradisjon som en av de viktigste bygningene på en gård. I Gulatingsloven heter det at det er tre ytterdører som skal være i orden når en leilending forlater en gård; det var dørene til stue, bur og eldhus.

På Østlandet, fra Østfold til Østerdalen, kalles eldhuset størhus med en del dialektiske varianter. Ordet kommer av norrønt steikarahús. Denne benevnelsen forekommer i diplomer (brev) som ble skrevet i Stavanger og Oslo i senmiddelalderen. Magnus Lagabøtes landslov slår fast at det var lov å ha tre ildsteder på en gård. Det var i stua, hvor husbondsfolket oppholdt seg, og i eldhuset hvor tjenerne holdt til. Dessuten kunne man ha en kjone.

Mye tyder på at eldhuset var en viktigere bygning i eldre tid enn senere. Matlagingen forgikk i eldhuset til den på ett eller annet tidspunkt ble flyttet inn i stua. Siste trinn i utviklingen ble da at man fikk et eget rom, kjøkken, til matlaging.

• bondegård
• bryggerhus
• bur
• masstu
• størhus

• Christensen, Arne Lie (1995). Den norske byggeskikken : Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Pax Forlag, Oslo.
• Dybdahl, Audun (1994). Hus for folk og fe : Hustyper og byggeskikk i Inn-Trøndelag. Utgitt av Steinkjer Museum.
• Stigum, Hilmar (1980). Eldhus. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bind 3, spalte 555–558. Roskilde.