I kristendommen er djevelen hersker over de onde makter eller selve det onde personifisert. I Det gamle testamente omtales ikke djevelen før i de yngre skriftene, og forestillingen om demonverdenen som en fylking under Satans lederskap er sen og blomstrer først opp i de apokryfe tekstene. En særegen versjon er forestillingen om Lucifer ('lysbæreren'), som var skapt som en lysets engel, men som var falt i synd, ble styrtet fra himmelen og ble mørkets fyrste.

Det nye testamente reflekterer jødiske forestillinger i Jesu samtid. Djevelen omtales her under mange navn: djevel, Satan, motstanderen, den onde, fristeren, Beelzebub, Belial, denne verdens fyrste osv. Djevelen tegnes som en frister, løgner og listig forfører. Han hersker over demonene og de falne engler, over mørkets hær som fremkaller skade, sykdom og død. Kristi gjerning er å beseire de onde makter ved å hevde Gudsrikets krefter og verdier. Den endelige seier over djevelen er knyttet til forestillingen om Kristi gjenkomst, og vil først skje ved tidens slutt.

Det har alltid vært en utfordring for kristen teologi å forklare djevelens opphav og rolle på en måte som kan forenes med Guds allmektighet; dette kalles «det ondes problem». Først og fremst bidrar forestillingen om djevelen til å fastholde at livet og historien er en kamp mellom godt og ondt, samtidig som man fastholder troen på at den gode Gud til slutt vil seire.

Den katolske kirkelæren om djevelen ble endelig fastslått på Lateran-konsilet i 1215. I Luthers tankeverden spiller djevelen en stor rolle, og hans forestillinger om djevelen er realistiske; mennesket er alltid behersket enten av Gud eller av djevelen, historien er den store kamp mellom Kristus og djevelen, der Kristus seirer.

I folkefromheten spilte djevelen og de mange demoner eller smådjevler en stor rolle, både i billedkunst (jfr. kalkmaleriene i Sauherad kirke), fortellertradisjoner, sed og skikk – ofte med fantastiske og burleske trekk, i tillegg til de skremmende. Man regnet med muligheten av å inngå pakt med djevelen (Faust-sagnet). Kirken utviklet tidlig ritualer for djevleutdrivelse (eksorsisme), noe hekseprosessene var en del av.

Både i middelalderen og senere under reformasjonen kunne man latterliggjøre djevelen og tale om ham med humor. Dette betyr ikke at forestillingen om ham mistet realitetskarakter; man tok djevelen alvorlig, men ikke høytidelig. Senere har opplysningstiden og det moderne verdensbildet ført til en avdemonisert virkelighetsforståelse. Man henviser f.eks. til Kants idé om «det radikalt onde» og uttrykker ondskapens makt og realitet uten å ty til personifiserte djevleforestillinger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

1. januar 2010 skrev Stian Aleksander Helsem

Artikkelen "djevelen - i kristendommen" påstår følgende: "I Det gamle testamente omtales ikke djevelen før i de yngre skriftene, og forestillingen om demonverdenen som en fylking under Satans lederskap er sen og blomstrer først opp i de apokryfe tekstene."



"I Det gamle testamente omtales ikke djevelen før i de yngre skriftene..."

*Dette er ikke nødvendigvis korrekt. Det er ulike teorier om når de forskjellige bøkene i Bibelen ble forfattet, så derfor kan man ikke trekke konklusjonen som den ovenfor.



Moses, som trolig er forfatteren av Mosebøkene, kan ha levd enten omkring 1500-1400 f.Kr. eller ca 1300/1200 f.Kr.



1. Mosebok omtaler "slangen" som fristet Eva. Slangen er helt klart av ond karakter, enten djevelen selv eller demoniske åndsmakter.



I tillegg kan det nevnes at Jobs bok som er sett på som meget gammel(sannsynligvis på patriarkenes tid, dvs. muligens før 1700 f.Kr.), nevner Satan mange ganger.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.