De joniske øyer

De joniske øyer er en gresk øygruppe i Det joniske hav som utgjør en administrativ region. Øyene utgjør 2250 kvadratkilometer med land og har 200 726 innbyggere (2021).

De største øyene er, fra nord:

samt flere mindre øyer.

Øyene er fjellrike og når i Ainos på Kefalonia opp i 1628 meter over havet. Øyene er bygd av kalkstein og løse sedimenter. Klimaet er mildt med betydelig vinternedbør. Øyene har mange oliven-, vin- og korintplantasjer. Det er en del barskog i høyden. Turisme er viktigste næring.

Til 1864 hørte også øya Kythira sør for Peloponnes politisk med til øyene.

Historie

Ved Romerrikets deling tilfalt øyene det østlige keiserdømme (Bysants). Robert Guiscard tok Kerkyra (Korfu) og Kefalonia (Kefallenia) i 1081, men normannernes herredømme sluttet med hans død.

I 1204 fikk venetianerne Kerkyra, men i 1214 tok despoten av Epeiros øya. Først i 1386 kom øya under venetiansk styre. De sørlige øyer dannet hertugdømmet Levkadia, til tyrkerne tok dem i 1479. I 1699 tok venetianerne tilbake øyene, og under deres herredømme ble den romersk-katolske tro innført.

I 1797 ble øyene avstått til Frankrike, men de ble tatt av en russisk-tyrkisk styrke. Fra 1807 kom de igjen til Frankrike, men i 1809 tok en britisk ekspedisjon Zakynthos, Kefalonia og Kythira, og de øvrige øyene årene etter, Kerkyra i 1814. Øyene ble satt under britisk beskyttelse i 1815. De fikk en forfatning med senat og lovgivende forsamling, men den virkelige makt hadde den britiske kommissær.

Under det britiske styre var det en viss økonomisk utvikling, men lite ble gjort for å bedre befolkningens kår. Styret var upopulært, og det ble gjort flere opprørsforsøk. I 1864 ble øyene overlatt til Hellas.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Hellas’ geografi

Kirsti des Bouvrie Thorsen
OsloMet – storbyuniversitetet