Usbekistans samtidshistorie

Islam Karimov var Usbekistans president fra 1991 til 2016. Foto fra møte med Russlands president Vladimir Putin i 2015.

Islam Karimov
Av /SCANPIX.
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Shavkat Mirziyoyev ble president i 2016.

Usbekistans samtidshistorie er landets historie etter 1991. Usbekistan var i årene 1924 til 1991 en del av Sovjetunionen, men ved oppløsningen av denne ble Usbekistan en uavhengig stat og lederen for det usbekiske kommunistpartiet Islam Karimov ble president.

I 1990- og 2000-årene ble Usbekistan offer for flere terrorangrep. Karimov brukte angrepene for å legitimere å slå ned på den politiske opposisjonen. Den 13. mai 2005 ble flere hundre demonstranter drept av sikkerhetsstyrker i byen Andizjan.

Etter terrorangrepet mot USA i 2001 deltok Usbekistan i operasjon Enduring Freedom, USAs krig mot Taliban i Afghanistan, og lot amerikanerne få bruke en flybase i Usbekistan.

Karimov-regimet

Usbekistan ble proklamert som en uavhengig stat 31. august 1991. Landet ble medlem av Samveldet av Uavhengige Stater (SUS) 21. desember samme år. Uavhengigheten ble bekreftet i en folkeavstemning 29. desember med 98 prosent tilslutning.

En ny grunnlov av 8. desember 1992 slo fast at Usbekistan er en sekulær stat. Som erstatning for reell opposisjon ble en rekke regimetro partier opprettet og representert i nasjonalforsamlingen, Oliy Majlis. I 1995 avholdt Karimov en folkeavstemning der 99,6 prosent av velgerne, ifølge offisielle tall, støttet forslaget om å forlenge hans funksjonstid som president frem til år 2000. Ved presidentvalget i 2000 ble han gjenvalgt for fem nye år med 91,9 prosent, og ved grunnlovsendring i 2002 ble presidentens embetsperiode forlenget fra fem til sju år. Kun regjeringskontrollerte partier kan stille lovlig til valg, og opposisjonspartier som Birlik og Erk er ulovlige.

I 2008 signerte Karimov et dekret som forbød alle uavhengige grupper å nominere kandidater til parlaments- og presidentvalgene. Det var dermed kun regjeringskontrollerte partier som beholdt retten til å nominere kandidater. Ved valget i 2007 ble Karimov gjenvalgt for en ny periode med 90,7 prosent oppslutning. Opposisjonen og internasjonale observatører mente at valget var preget av fusk.

Ifølge Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) kontrollerte myndighetene alle offentlige opptredener i forbindelse med valget, og alle statskontrollerte mediebyråer oppfordret velgerne til å stemme på Karimov. OSSE påpekte liknende mangler ved presidentvalget i 2015, da Karimov nok en gang ble gjenvalgt som president, denne gang med 90,4 prosent oppslutning. Valgobservatører fra SUS og Shanghai-gruppen hevdet på sin side at valget hadde blitt gjennomført på demokratisk og rettferdig vis.

Kommentatorer hadde i forkant av valget spekulert i et mulig maktskifte etter en rekke intriger i Usbekistans maktelite. Karimovs datter, Gulnara Karimova, anklaget sjefen for den usbekiske sikkerhetstjenesten Rustam Inoyatov for å ha forsøkt å forgifte henne som et ledd i å hindre henne i å overta makten etter sin far. I mars 2014 ble Karimova satt i husarrest i Tasjkent, anklaget for korrupsjon. I løpet av 2014 skal mange av hennes eiendommer ha blitt konfiskert. Myndighetene skal videre ha rettsforfulgt flere personer i Karimovas innerste krets bak lukkede dører (Walker, 2014).

Islam Karimov døde 2. september 2016, og få dager etter utpekte det usbekiske parlamentet Oliy Majlis Shavkat Mirziyoyev som interimpresident. 4. desember 2016 ble Mirziyoyev valgt som landets president med 88,6 prosent oppslutning.

Menneskerettigheter

Uavhengige organisasjoner anså Karimov-regimet for å være et av de mest autoritære og undertrykkende i verden. Til tross for at det har vært enkelte tegn til forbedring i menneskerettighetssituasjonen siden Mirziyoyev kom til makten i 2016, regnes fortsatt menneskerettighetssituasjonen i Usbekistan som blant de verste i verden. Massemediene preges sterkt av sensur og selvsensur. Alle etniske minoriteter er garantert fulle statsborgerlige rettigheter, men svært mange europeere har flyttet til Russland, delvis av økonomiske grunner.

Menneskerettsorganisasjoner har gjentatte ganger kritisert regimet for svært grove overgrep: Den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House beskrev i 2015 landet som «et av verdens verste» når det kommer til menneskerettighetsbrudd. De få kritiske journalistene og aktivistene i landet skal ha blitt utsatt for tortur, urettmessige straffeforfølgelser og tvangsinnleggelser på psykiatriske sykehus. En FN-rapport fra 2013 beskriver tortur i rettsvesenet som et «systematisk» fenomen som går ustraffet hen (FN, 2013).

Etter uroen i landet i 2004/2005 har stadig færre internasjonale organisasjoner og medier fått lov til å operere i landet. Usbekiske myndigheter stengte kontorene til BBC, Radio Liberty, Freedom House og mange flere i 2004. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) ble utvist fra Usbekistan i 2011. Internasjonale organisasjoner peker også på tvangsarbeid som et stort problem. Rundt én million usbekere – både barn og voksne – blir hver høst tvunget til å arbeide med å sanke bomull, som er Usbekistans viktigste eksportvare.

Menneskerettighetsorganisasjonen HRW rapporterer om følgende positive tiltak på menneskerettighetsfronten siden Mirziyoyev kom til makten i 2016:

  • En reduksjon av antallet personer på sikkerhetstjenestens «svarteliste» fra 17582 til 1352.
  • Økt politisk vilje til samarbeid gjennom FN. I 2017 besøkte FNs høykommissær for menneskerettigheter landet, og FNs spesialrapportør for religionsfrihet ble samme år invitert til Usbekistan for første gang på 15 år.
  • En økning i utstedte pressevisum slik at utenlandske journalister i stadig større grad kan rapportere fra Usbekistan.
  • Vedta å avvikle kravet om utreisevisum for usbekiske statsborgere fra og med 2019.

Uro og terrorisme

I 1998 grunnla Tahir Yuldashev og Juma Namangani Usbekistans islamske bevegelse (IMU), som erklærte jihad mot usbekiske myndigheter samme år. IMU er mistenkt for å stå bak bombeattentatene i Tasjkent i 1999 som drepte 16 mennesker, samt bombeattentater og skyting i Tasjkent og Bukhara i mars 2004, som krevde minst 47 liv.

Uroen som fulgte IMUs fremvekst førte til stadig hardere motreaksjoner fra regimets side, særlig mot religiøse grupper. Usbekiske sikkerhetsstyrker slo hardt ned på gruppen, noe som førte til at IMU flyktet til nabolandet Kirgisistan, og i 2000 til Afghanistan. I Afghanistan sverget IMU sin ed til Taliban, og led store nederlag etter at USA og senere NATO startet sin krigføring mot ulike terrorgrupper i landet (Stein, 2011). IMU har nå sin hovedbase i stammeområdene (FATA) i Pakistan, og gruppen uttalte i 2015 at den anser seg som medlem av terrororganisasjonen Den islamske stat.

Volden i Andizjan

Den 13. mai 2005 åpnet regjeringens sikkerhetsstyrker ild mot tusenvis av demonstranter i den usbekiske byen Andizjan. Myndighetene hevdet at bare 187 ble drept, og at nesten alle disse var «terrorister som ble finansiert fra utlandet». Journalister på stedet rapporterte om en massakre på forsvarsløse sivile der kanskje så mange som 1000 ble drept. En rapport Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) publiserte i 2005 anslo tallet på dødsofre til mellom 300 og 500 (OSSE, 2005). I tillegg kommer sannsynligvis enda flere sårede som følge av skuddsalver mot demonstrerende folkemasser.

Ikrom Yakubov, en tidligere tjenestemann i den usbekiske sikkerhetstjenesten, hevdet at president Karimov selv beordret skytingen mot protestantene. En OSSE-delegasjon fikk imidlertid ikke lov til å besøke Andizjan, etter at regimet har avvist alle krav om en uavhengig granskning. Informasjonen om hendelsene baserer seg derfor i hovedsak på vitnesbyrd fra overlevende som flyktet til nabolandet Kirgisistan.

Skytingen fant sted under en rettssak mot 23 lokale forretningsmenn som stod tiltalt for å tilhøre en forbudt islamsk bevegelse, Akromiya. Væpnede menn stormet fengselet for å befri fangene, og folk strømmet ut i gatene for å vise sin sympati da regimets sikkerhetsstyrker åpnet ild mot folkemengdene. Ett år etter blodbadet var om lag 180 personer blitt dømt til harde straffer for å ha deltatt i urolighetene; de fleste fikk mellom 12 og 20 års fengsel etter rettssaker som stort sett ble holdt bak lukkede dører.

Myndighetene slo samtidig til mot den politiske opposisjonen ellers i landet, særlig den med basis i islamsk fundamentalisme. Etter volden i Andizjan ble de usbekiske politistyrkene, grensepolitiet og innenriksdepartementet satt under sikkerhetstjenestens kontroll (Burnashev & Chernykh, 2007).

Usbekistan havnet under et strengt sanksjonsregime fra EU og USA etter hendelsene i Andizjan, som ble løsnet opp i henholdsvis 2008 og 2011. En stor del av grunnen til dette var at NATO og USA startet tilbaketrekkingen fra Afghanistan. Tilbaketrekkingen gjorde Usbekistan til et viktig transittland for militært utstyr i det såkalte nordlige distribusjonsnettverket (NDN), da en av nettverkets ruter fra Afghanistan går via usbekisk territorium (Nichol, 2013).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg