Det norske sanitetskompaniet (Norwegian Medical Company; Normedcoy) i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL),var ett av de norske styrkebidragene til FN-styrken i Sør-Libanon ved dennes etablering; satt inn i april 1978 og trukket ut i august 1980.

Beslutning

Som følge av at Israel invaderte Libanon 15. mars 1978, besluttet FNs sikkerhetsråd, gjennom resolusjon 425 og 426, 19. mars, å sette inn en fredsbevarende styrke i området. Den skulle påse at de israelske styrkene trakk seg ut, og bistå libanesiske myndigheter i å gjenvinne sin autoritet i Sør-Libanon.

Norge var blant de land som fikk forespørsel om å stille styrker. Den norske regjering besluttet i ekstraordinært statsråd, 22. mars, å bidra til UNIFIL, med en infanteribataljon og mulige støttestyrker. Dialogen med FN-hovedkvarteret førte til at fire avdelinger ble stilt: En infanteribataljon (Norbatt), et verkstedkompani (Normaintcoy), en helikopterving (Norair) og et sanitetskompani (Normedcoy).

Beslutningen om å stille et sanitetselement ble fattet i statsråd den 7. april, etter dialog med FN-hovedkvarteret om bidragets struktur. Et sanitetskompani var planlagt innenfor rammen av De norske FN-beredskapsstyrker, men ikke satt opp. Derfor var verken personell rekruttert og øvd, eller materiell anskaffet, da beslutningen ble tatt. Samme dag beslutningen ble tatt, fikk Sanitetsinspektøren for Hæren i oppdrag fra Forsvarets overkommando (FO) om å sette opp et sanitetskompani.

Ansvarlig for oppsetting av de norske FN-avdelingen var Forsvarsdistrikt nr. 4 / Infanteriregiment nr. 4 (FDI4/IR4) på Romerike. Faglig ansvarlig for oppsetting av Sanitetskompaniet var Forsvarets sanitet (FSAN) ved hjelp av Sanitetsinspektøren for Hæren, som allerede hadde utarbeidet en ny plan for et sanitetskompani for FN-tjeneste.

Innsetting

Sanitetskompaniet, som i UNIFIL ble kjent som Normedcoy, ble satt inn – overført fra Norge til Midtøsten – i perioden 12. mars til 23. april. Et framparti, under ledelse av kompanisjefen, oberstløytnant Svein Erik Pedersen, dro til Libanon for å rekognosere og forberede mottak av styrken, 12. mars.

Etter rekognosering ble det besluttet å legge kompaniet med feltsykehuset i Naqoura, etter at også Tibnine var vurdert. Argumentet for Tibnine, hvor det norske verkstedkompaniet deretter ble forlagt, var at det lå sentralt til i UNIFILs operasjonsområde, og med forholdsvis korte avstander til bataljonene Normedcoy skulle betjene. Argumentet for Naqoura – og mot Tibnine – var at standard og sikkerhet på veinettet var for dårlig til evakuering av hardt sårede med hjulgående transport, og bruk av helikopter var påkrevd. Nærhet til helikoptervingen var derfor viktig. Det samme var kort vei til sivilt sykehus med bedre utrustning i Israel, der en avtale ble gjort med Rambam-hospitalet i Haifa. Det ble også inngått avtaler med American University Hospital i Beirut og Safed Hospital i Israel. For en kort periode hadde Normedcoy en førstehjelpsstasjon i Tibnine.

Hovedstyrken ble overført i løpet av 22. og 23. april, via Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv, Israel. Etter et kort opphold i en israelsk transittleir ble styrken gruppevis overført til Sør-Libanon 27. og 28. april. Feltsykehuset var opprettet 28. april, og dagen etter hadde Normedcoy den første øvelsen sammen med Norair.

Oppsetting

FN hadde planlagt for en liten sanitetsenhet for å betjene hele UNIFIL, men dette ble avvist på faglig grunnlag av Norge, som deretter gikk gjennomslag for de konseptuelle planer som var utarbeidet for et sanitetsbidrag til FN-tjeneste, basert på erfaringer fra Forsvaret. Normedcoy var derfor i prinsippet organisert som et redusert norsk sanitetskompani, forsterket med et hygienelag, utrykningslag samt en poliklinisk enhet på 15 senger fra lett feltsykehus. Deler av hygienelaget ble avgitt til Norbatt.

Kompaniet var i utgangspunktet oppsatt med 116 personer, som deretter ble økt til 120. Størstedelen av bemanningen kom fra Hæren, men det tjenestegjorde også personell fra Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet. Fagpersonell uten militær bakgrunn ble også hentet inn. Normedcoy var den første norske FN-avdeling med kvinnelige soldater.

Normedcoy etablerte og drev FN-styrkens feltsykehus, UNIFIL Hospital, som ble bygd opp etter modell fra et norsk lett feltsykehus med tilleggskomponenter. Disse besto særlig av kirurgisk og bakteriologisk utstyr, EKG, og tannlegeutstyr. Sykehuset var organisert med en mottaksavdeling, en akuttavdeling, en operasjonsavdeling og to pleieavdelinger, hver på 15 senger. Det dekket fagfeltene kirurgi, indremedisin, anestesiologi, bakteriologi og røntgen; senere også psykiatri. Det ble også drevet en tannhelseklinikk. Sykehuset utgjorde hoveddelen av kompaniets innsats. Normedcoy besto dertil av en kompanistab og en vakt- og sambandsavdeling; kompaniet var selv ansvarlig for vakthold og sikring av egen leir.

Samtidig med innsettingen av Normedcoy ble det oppnevnt en fagmedisinsk sanitetsstab ved UNIFILs hovedkvarter, bemannet med norsk personell, blant dem styrkens Senior Medical Staff Officer (SMSO). Norge bidro også til å etablere og bemanne styrkens sanitetsmateriellforsyning, med UNIFIL Medical Supply and Equipment Depot.

Operasjonsområde

Normedcoy operert i og ut fra Naqoura, som lå utenfor UNIFILs Area of Operation (AO). Kompaniet betjente hele FN-styrken, med åtte bataljoner og støtteavdelinger, og rykket når nødvendig ut for medisinsk evakuering – med helikopter eller ambulanse. For øvrig ble de fleste oppgaver løst i sanitetsleiren og ved UNIFIL Hospital. Personell fra Sanitetskompaniet, ikke minst hygienetjenesten med veterinær, var også ofte ute hos avdelingene.

Operasjon

Normedcoys hovedoppgave var å forestå sanitetstjeneste for hele FN-styrken, som var planlagt med inntil 4000 soldater, med hovedvekt på drift av et feltsykehus. Oppdraget besto dertil av å støtte avdelingene med transport av pasienter og gi behandling ved sykehuset; eventuelt sette pasienter i stand til å overføres sivile sykehus – i Libanon, Israel eller respektivt hjemland. Kompaniet ga også poliklinisk behandling til sivilbefolkningen, når kapasiteten tillot det. Avdelingen hadde i tillegg ansvaret for etterforsyning og distribusjon av sanitetsmateriell og medisiner.

En viktig funksjon var beredskap for medisinsk evakuering (medevac) med helikopter, sammen med Norair. Et helikopter, med lege og sykepleier fra Normedcoy, sto på 15 minutters beredskap.

Det var under en slik medevac at Normedcoy, 3. februar 1979, mistet to av sine offiserer, da et helikopter fra Norair styrtet, og alle fire om bord mistet livet: Major Egil Kjeldaas, løytnant Jostein Berg, løytnant Kjell E. Ruud og fenrik Peer F. Eriksen; de to første fra Normedcoy. Dette var det største enkelte tap Norge hadde i UNIFIL, og det største i én episode på mer enn tretti år – til innsatsen i Afghanistan.

Det ble spekulert i om helikopteret var blitt skutt ned, men flyhavarikommisjonen norske myndigheter nedsatte konkluderte med at det var en ulykke. Hendelsen skyldtes imidlertid ildstrid i området. Det var på grunn av disse kamphandlingene, mellom palestinsk gerilja og FN-soldater, at helikopteret var utkalt; medevacen skulle hente en såret soldat fra Fijibatt. For å unngå pågående ildgivning ble det fløyet lavt, og helikopteret falt ned etter å ha kommet inn i høyspentlinjer.

Særlig i 1978–79 var det en spent situasjon i Sør-Libanon, og UNIFIL Hospital fikk inn et større antall alvorlig sårede, og drepte, enn forventet: FN-soldater med skuddskader og sivile som hadde gått på miner. Det var også mange trafikkulykker. I løpet av de seks første månedene av operasjonsperioden ble det gjennomført 59 medevac med helikopter.

Den libanesiske militsen senere kjent som South Lebanon Army (SLA) utførte flere angrep også mot UNIFILs hovedkvarter og avdelingene i Naqoura. Dette skjedde blant annet i slutten av mars 1979 og i april 1980.

Avvikling

Etter vel to år og fem kontingenter ble Normedcoy, som den andre av de norske avdelingene i UNIFIL (etter Norair), trukket ut 21. august 1980. Hovedårsaken var problemer med å rekruttere fagpersonell, og en motvilje i Forsvarets ledelse mot å forlenge deployeringen. Det ble i 1979 sondert med Danmark og Sverige om det derfra kunne suppleres personell, så vel som mulighetene for en nordisk rotasjonsordning, uten at dette ble noe av. Normedcoy ble erstattet – i den samme leiren – av et svensk sanitetskompani: Swedmedcoy.

Før dette hadde det vært drøftinger mellom Norge og Sverige om en bilateral rotasjon: Sverige skulle stille sanitetskompaniet i to kontingenter (ett år), hvoretter Norge igjen skulle overta. Dette ble i prinsippet besluttet, men i praksis ikke gjennomført.

Normedcoys første sjef var oberstløytnant Svein Erik Pedersen; den siste oberstløytnant Kjell Borge.

For et halvår i 1991–1992 bidro Norge med sju leger for å overta det fagmedisinske hovedansvaret for, og den daglige driften av, feltsykehuset drevet av Swedmedcoy; fra 1. november 1991, til et polsk kompani – Polmedcoy – overtok, 17. april 1992. Dette norske bidraget ble i Forsvaret benevnt Medunit UNIFIL.

Litteratur

  • Strømmen, Wegger og Leraand, Dag (2005). :i kamp for fred. UNIFIL i Libanon – Norge i UNIFIL 1978–1998. Gazette bok.
  • Hohle, Per (1983). Norske FN-styrker i Libanon I–II. Norsk Arkivforskning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg