Undredal stavkirke

Fire stolper i vestenden av skipet avslører at takrytteren på utsiden er toppen av en støpul som er bygd inn som en del av skipet. Til tross for endringer gjennom århundrene er skipets stavkonstruksjon og takverk i hovedsak intakt. Skipets vestre stavlegje ligger fritt på tvers av kirkerommet mellom de vestre hjørnestavene og angir skipets opprinnelige bredde, om lag 3,9 meter, mens lengden er om lag 4,8 meter innvendig. Koret er laftet og kledd med panel innvendig. Spor i østveggen på skipet viser at et tidligere kor i stavverk var om lag 2,3 meter bredt, men lengden er ukjent.

Mot vest er skipets svill hogd bort, og stavlegjen er sterkt beskåret. Kirken er uten grunnstokker, noe som innebærer at veggsvillene ligger rett på steinfundamenter i hvert hjørne, med stavene tappet over.

Stavene er rundhogde og glatte uten noen form for dekor eller markering av basen, på samme måte som i for eksempel Borgund stavkirke. Veggene er avbundet på oversiden av horisontale stavlegjer, mens hjørnene er forsterket med bueknær.

Takverket er av samme type som er kjent fra en rekke andre stavkirker, med sperrer, saksesperrer og hanebjelke med nedfelte åser. Med gavlene er det seks sperrebind i alt. På undersiden av hanebjelkene og saksesperrene er det buesegment med svertete profiler.

Skipets gavler i øst og vest er delvis bevart over de yngre himlingene. Veggplankene i skipets nord- og sørvegger er middelalderske og føyd sammen med not og fjær. Mens andre stavkirker har runde glugger øverst i langveggene, er middelalderplankene i Undredal uten lysåpninger. Bare øverst i den bevarte vestgavlen er det en mindre åpning som trolig er opprinnelig. Muligens kan det også ha vært en lysåpning i det forsvunne middelalderkoret. Uansett må kirkerommet ha vært svært mørkt, selv sammenliknet med andre bevarte stavkirker.

Det er ikke bevart spor etter inngangsparti eller portaler i langveggene i skipet, noe som tyder på at inngangen har vært i vest. Middelalderkoret er for lengst forsvunnet og en eventuell inngang med det. Merker i veggene og stavene tyder på at kirken har hatt svalgang, og det bekreftes også av kirkeregnskaper fra 1600- og 1700-tallet. Trolig har svalgangen vært opprinnelig, for veggsvillene i nord og sør stikker om lag en meter utenfor den tidligere vestveggen, noe som best lar seg forklare som underlag for en svalgang eller et våpenhus. Om svalgangen også gikk rundt koret, er uvisst.

På innsiden av sørveggen er det funnet grafitti risset inn i veggplankene, blant annet en summarisk tegnet mannsfigur med hevet øks, i karakteristisk knelang drakt med to bein. Et liknende motiv er malt med tjærekost i Hedalen stavkirke i Valdres. På en annen planke er det nokså grovt risset en løve som løfter framlabbene, snur hodet bakover og har halen mellom beina. Løvegraffiti er kjent fra andre stavkirker.

Stavkirken i Undredal har ikke vært grundig behandlet i forskningen, og det er ikke publisert noen større studie av kirken. Ut fra de bevarte delene kan en danne seg et visst bilde av kirkens opprinnelige utseende. Den har trolig hatt visse likhetstrekk med skipet i Hedalen stavkirke i Valdres, et tjærebredd, lavt rektangulært skip med saltak, omgitt av en svalgang. I øst har det sannsynligvis vært et mindre, kvadratisk eller rektangulært kor, muligens med svalgang, muligens uten.

Vi vet heller ikke om kirken kan ha hatt noen form for treskurd i portaler og svalgang, eller om den hadde takrytter. Ingen dekor er bevart annet enn de svertete enkle profilene i takverket, og de skriftlige kildene er tause. Også enkle stavkirker kunne ha rikt utskårne portaler, slik Hedalen stavkirke viser. I Eidsborg stavkirke er en søyleportal satt i den senere ombygde svalgangen. De enkle stavkirkene på Rinde og Vangsnes lenger ute i Sognefjorden hadde portaler med steinimiterende former av samme type som i korskillet i Hopperstad stavkirke.

Roar Hauglid mente at Undredal opprinnelig var preget av den samme nøkterne «steinstilen». Det er likevel høyst usikkert hvilke likhetspunkter det kan ha vært mellom disse tre enkle stavkirkene i Sogn.

En innskrift på en av hanebjelkene har vært tolket som henholdsvis årstallene 1147 og 1447. Tolkningen 1147 er blitt imøtegått med henvisning til at arabiske tall ikke ble tatt i bruk i Norge før mot slutten av 1300-tallet. Den alternative tolkningen 1447 er også blitt avvist med at utformingen av 4-tallene ikke samsvarer med en så tidlig datering. Dermed faller innskriften bort som dateringskriterium, og det er et spørsmål om den ikke skal leses som IH47. Årringsprøver har hittil ikke gitt brukbare resultater.

Holdepunktene for annen datering er svake. Graffitien gir ikke grunnlag for noen presis datering, men kan antyde en mulig datering til før 1300. De bevarte delene av kirken har en utforming som ikke stikker seg vesentlig ut, sammenliknet med andre bevarte eller dokumenterte stavkirker fra omkring 1150 og senere. Mye tyder på at den eksisterende kirken trolig er den samme som den som omtales indirekte i 1321. Det skulle tilsi et byggetidspunkt en gang mellom cirka 1150 og 1300. Claus Ahrens daterer kirken til 1147 ut fra den nevnte innskriften. Arkitekt og forfatter Ola Storsletten setter byggetidspunktet til perioden 1150–1199, med henvisning til at det er tilsvarende profiler i takverket i Urnes og Haltdalen. Dateringsgrunnlaget er med andre ord svevende.

En annen sak er spørsmålet om kirken ligger på sin opprinnelige plass. Langveggene i skipet har flyttmerker, diagonale riss, i veggenes fulle lengde, noe som tyder på at de har vært demontert. Det kan i så fall skyldes enten rehabiliteringsarbeider eller at kirken er blitt flyttet. Arkeologiske undersøkelser vil kunne gi større klarhet i bygningens og kirkestedets historie.

Prekestolen bærer årstallet 1696 etter en reparasjon. Utførelsen med kassettfyllinger og små søyler mellom feltene vitner om renessansens formspråk.

Den femarmete lysekronen i skipet er uten sidestykke i noen norsk kirke. Den er sammensatt av en kjerne med fem rådyrhoder, skåret i tre. På toppen har den en naken kvinnefigur på en kule, Fortuna, lykkens gudinne. Lysekronen har i mange år vært noe av et mysterium. I forbindelse med restaureringsarbeider i 1992 ble det klarlagt at den trolig er et sørtysk arbeid, en såkalt leuchterweibchen eller lüsterweibchen. De var populære fra senmiddelalderen og til omkring 1800. Eksemplaret i Undredal blir løselig datert til 1650–1750, trolig er det gitt som gave til kirken. Lysekronen nevnes første gang i 1824, og den er ikke omtalt i kirkeregnskapene fra 1667 til 1722.

Svalgangene ble etter hvert revet, og i 1722 hadde kirken liggende utvendig panel, mens det var kommet galleri i vestenden av skipet. Dagens vindusåpninger skriver seg fra 1860-årene, da kirken gjennomgikk en større reparasjon. Da ble også hele kirkerommet malt med lys oljemaling. Først i 1962 ble oljemalingen fjernet, og den tidligere fargeprakten kom igjen til syne.