Tsjetsjenere og ingusjetere er nær beslektede grupper og har tidvis vært regnet som ett og samme folk. Befolkningen var i hovedsak kristen frem til 1600-tallet, men ble deretter omvendt til islam. Sufi-brorskap kom til å spille en viktig rolle i det klanbaserte samfunnet, og lokal islam var også preget av et sterkt innslag av sedvane (adat).

Som følge av opprettelsen av et russisk protektorat i Georgia i 1783 begynte Russland å ekspandere inn i Nord-Kaukasus. Fra 1785 førte den tsjetsjenske sjeik Mansur hellig krig mot de russiske okkupantene, men opprøret ble slått ned i 1791. I 1810 aksepterte ingusjeterne russisk styre, mens tsjetsjenerne støttet imam Sjamils motstandsbevegelse (1834–59) og det tsjetsjenske området ble først innlemmet i 1859.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 opprettet sovjetmyndighetene i 1921 den såkalte Fjellrepublikken, som i tillegg til ingusjetiske og tsjetsjenske landområder omfattet det meste av Nord-Kaukasus. Det tsjetsjenske området ble utskilt som et eget autonomt fylke i 1922 og det ingusjetiske i 1924. I 1934 ble de to fylkene slått sammen og 1936 oppgradert til en autonom sovjetrepublikk under navnet Tsjetsjeno-Ingusjetia.

Under den annen verdenskrig ble det fremsatt anklager om at tsjetsjenere og ingusjetere hadde samarbeidet med tyskerne, og som følge av dette ble hele befolkningen deportert i 1944 og republikken oppløst. Minst 25 % av befolkningen mistet livet i forbindelse med deportasjonen. Først i januar 1957 ble republikken gjenopprettet og befolkningen gitt anledning til å vende tilbake.

I mellomtiden var en del av det ingusjetiske kjerneområdet, Prigorodnyj, blitt overført til naborepublikken Nord-Ossetia. Dette førte under perestrojka til stadig sterkere krav fra ingusjeterne om en grenserevisjon.

I oktober 1992 brøt det ut en kortvarig borgerkrig som resulterte i omlag 600 døde og et betydelig antall internt fordrevne.

Før det ble åpen konflikt hadde imidlertid Tsjetsjeno-Ingusjetia blitt splittet i to republikker (det eneste tilfellet av en intern russisk grenserevisjon i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen). Årsaken til dette var ikke først og fremst de nevnte ingusjetisk-ossetiske spenningene, men det faktum at de lokale myndighetene i Tsjetsjeno-Ingusjetia året før hadde blitt styrtet av tsjetsjenske nasjonalister.

I etterkant av kuppforsøket i Moskva i august 1991 stormet tsjetsjenske nasjonalister anført av en tidligere sovjetisk flygeneral, Dzjokhar Dudajev, det lokale parlamentet og avsatte sovjetmyndighetene. Etter at Dudajev i oktober samme år ble valgt til president, erklærte han Tsjetsjenia uavhengig.

Boris Jeltsin svarte med å sette inn innenriksstyrker i november, men disse ble overmannet og sendt tilbake til Russland. Da Moskva i mars 1992 la frem en ny føderasjonsavtale, nektet Tsjetsjenia sammen med Tatarstan å undertegne denne. Moskva valgte imidlertid å avstå fra bruk av våpenmakt for å holde føderasjonen sammen.

Samtidig var motstanden mot Dudajev-regimet innad i Tsjetsjenia voksende. Etter en konflikt med parlamentet i 1993 oppløste Dudajev folkeforsamlingen og innførte direkte presidentstyre. I oktober 1994 forsøkte den tsjetsjenske opposisjonen å styrte Dudajev med våpenmakt (og med russisk assistanse), men dette mislyktes. Boris Jeltsin besluttet derfor i desember 1994 å sette inn føderale russiske styrker for å få fjernet Dudajev.

Det som var planlagt som en rask militæroperasjon, utviklet seg imidlertid til en langtrukken geriljakrig. Fjellområdene i sør forble i stor grad under Dudajevs kontroll. Tsjetsjenske bakholdsangrep og sabotasjeaksjoner ble møtt med brutal vold mot sivilbefolkningen fra russisk side. To dramatiske gisselaksjoner i sørrussiske byer i (Budjonnovsk 1995 og Kizljar 1996) viste at tsjetsjenerne også var i stand til å flytte volden inn på russisk territorium.

Selv ikke etter at Dudajev ble drept av en russisk rakett i april 1996, ble den tsjetsjenske motstanden knekt. Etter at tsjetsjenske grupper gjenerobret Groznyj i begynnelsen av august 1996, fikk Aleksandr Lebed, sekretær for det russiske sikkerhetsrådet, i oppdrag av Jeltsin å finne en forhandlingsløsning. Den såkalte Khasavjurt-avtalen av 31. august 1996 førte til en tilbaketrekking av russiske styrker fra republikken og en 5 års utsettelse av spørsmålet om Tsjetsjenias fremtidige status. Anslagene over hvor mange dødsofre krigen kostet, varier fra 50 000 til 100 000, hvorav flertallet var sivile.

I januar 1997 ble Aslan Maskhadov valgt til Tsjetsjenias nye president. Han fikk imidlertid store problemer med å etablere full kontroll over republikken. Tidligere krigsherrer nektet å la seg avvæpne, og det utviklet seg til dels anarkiske tilstander. Maskhadov, som i utgangspunktet ble sett som en relativt moderat nasjonalist, ble etter hvert nødt til å søke støtte hos radikale islamister, og innførte blant annet sharialovgivning (1998).

Høsten 1999 blusset krigen opp igjen. Den utløsende årsak var et angrep på naborepublikken Dagestan ledet av krigsherrene Sjamil Basajev og Ibn Khattab i august 1999. Samtidig fikk fire kraftige bombeeksplosjoner i Moskva, Volgodonsk og Bujnaksk, hvor boligblokker ble sprengt i luften nattestid, og nærmere 300 mennesker ble drept, den russiske opinionen til å gå inn for en ny krig (selv om myndighetene ikke lyktes i å knytte eksplosjonene direkte til tsjetsjenske terrorister).

I september innledet russiske styrker luftangrep mot det de hevdet var terroristbaser i Tsjetsjenia, og angrepene ble fulgt av en bakkeoffensiv. Konflikten utløste en stor flyktningstrøm til naborepublikken Ingusjetia. Etter at russiske styrker i februar 2000 inntok Groznyj, utviklet konflikten seg på ny til en geriljakrig. Russland ble innledningsvis utsatt for internasjonal kritikk for måten krigen ble utkjempet på, men lyktes etter 11. september 2001 å vinne større forståelse for det offisielle russiske synet om at det dreide seg om en antiterroroperasjon.

Selv om russiske styrker ikke greidde å nedkjempe de tsjetsjenske separatistene og krigen forsatte som en lavintensitetskonflikt, slo Moskva etter hvert inn på en såkalt «normaliseringspolitikk» som blant annet ledet til vedtakelsen av en ny tsjetsjensk konstitusjon i 2003 og et presidentvalg senere samme år, hvor Moskvas håndplukkede mann, tidligere mufti Akhmad Kadyrov ble valgt.

Etter at separatistene lyktes i å drepe Kadyrov i mai 2004, ble han etterfulgt som president av Alu Alkhanov. Tsjetsjenias de facto leder var likevel Kadyrovs sønn Ramzan Kadyrov. Han fungerte som Tsjetsjenias statsminister fra mars 2006 og ble i februar 2007 utnevnt til ny president.

Separatistbevegelsen har sett en stabil rekruttering, men har mistet mange av sine ledere. I mars 2005 ble Aslan Maskhadov drept i en spesialoperasjon. Han ble etterfulgt av Abdul Khalim Saidullajev, som ble drept i kamp i juni 2006. Et enda større tilbakeslag for separatistene var allikevel Sjamil Basajevs død i juli samme år. Separatistene ble deretter ledet av Doka Umarov, som erklærte opprettelsen av "Kaukasus-emiratet" (Imarat Kavkaz) i oktober 2007. Etter at Umarov ble drept i 2014 ble Kaukasus-emiratet ledet av dagestaneren Aliaskhab Kebekov. Kebekov ble drept av russiske sikkerhetsstyrker i april 2015. Separatistbevegelsen er i dag splittet mellom tilhengere av Kaukasus-emiratet og Den islamske stat (IS).

I løpet av det som blir kalt «Den andre tsjetsjenske krigen» har konflikten gradvis endret karakter fra en nasjonal frigjøringskrig til en mer religiøst basert konflikt inspirert av radikal islam og med et geografisk nedslagsfelt som omfatter hele Nord-Kaukasus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.