Edward Gordon Craig, britisk scenograf og teaterteoretiker; sønn av Ellen Terry. Craig var både som teoretiker og praktiker en nyskaper innen romforståelsen i teateret som vokste frem etter 1900, delvis inspirert av Adolphe Appia. Det sceniske rommet skulle utstråle en ekspressivitet gjennom samspillet mellom lys- og skyggevirkninger. Han utviklet dessuten en teori om Übermarionetten, en skuespiller som nærmest var en slags dukke i legemsstørrelse. I sin praksis brukte han såkalte «screens» eller oppstilte skjermer, slik som i dekorasjonen til Hamlet-oppsetningen på Moskva Kunstnerteater i 1912.

Hans forståelse av scenerommet krever en viss grad av frontalitet mellom publikum og scene, i motsetning til Appias ideal om at scenerommet skulle omfatte tilskueren. På denne måten blir Craig en slags moderne forløper for 1980-årenes tablå-orientering i teateret, og hans idé om Übermarionetten blir en forløper for den performance-aktige skuespilleren, en som uttrykker seg mer gjennom romlig tilstedeværelse enn gjennom psykologisk rollefortolkning. Utgav tidsskriftet The Mask og det teaterteoretiske manifestet On the Art of the Theatre (1911).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.