William Wallace

Det hersker stor usikkerhet om William Wallaces bakgrunn og tidlige år. Mye av informasjonen om ham kommer fra senere kilder og folkekultur som vanskelig lar seg bekrefte. Fødselsåret vites ikke, men det ble lenge antatt at han var sønn av en viss Malcolm fra Elderslie i Renfrewshire, hvor et monument til Wallace senere ble reist. I sitt eget segl oppgir imidlertid William at han var sønn av Alan Wallace, en lavadelsmann fra Ayrshire. Den engelske historikeren Walter av Guisborough fremstiller riktignok Wallace som en mann av folket, og hans folkelige appell kan uansett ikke trekkes i tvil.

Det fortelles at Wallace tidlig på 1290-tallet skal ha drept sønnen til en spesielt brutal kommandant i Dundee, men det finnes ikke noen samtidige beskrivelser av hendelsen. Wallace nevnes ikke med sikkerhet i kildene før i 1297, men han kan ha vært den «William le Waleys» som nevnes blant en gruppe landeveisrøvere i Perth i 1296.

I 1296 ble Skottland invadert og delvis okkupert av den engelske kongen Edvard 1. Hans ambisjon var å etablere seg som konge over hele Storbritannia og Irland. Skottene ville imidlertid ikke finne seg i det engelske herredømmet, og i mai 1297 tok William Wallace livet av den engelske sheriffen i Lanark, William Heselrig. Dette ble starten på et landsomfattende opprør mot kong Edvard. Samme år ryddet Wallace Fife og Perthshire for engelske soldater, brant mer enn 100 engelske skip i Aberdeen og beleiret den engelske kommandantens slott i Dundee. I september 1297 ledet han de skotske styrkene mot den engelske hæren under jarlen av Surrey i Slaget ved Stirling Bridge. Der vant skottene en viktig seier, og som konsekvens fikk Wallace kontroll over Dundee, Edinburgh og Berwick.

I oktober 1297 krysset Wallace grensen til England og invaderte Northumberland. Brutaliteten utvist i denne kampanjen skulle tjene som gjengjeldelse mot engelskmennenes overgrep i Skottland. I november returnerte han til Skottland for å forberede seg på den uunngåelige konfrontasjonen med kong Edvard. Sammen med sin allierte Andrew Moray kalte Wallace seg nå for Skottlands beskytter (Guardian of Scotland) og styrte landet på vegne av den fraværende kongen John Baliol.

Da kong Edvard endelig ankom Skottland sommeren 1298, trakk Wallace seg strategisk tilbake og ødela avlingene bak seg. Dette lokket Edvard stadig dypere inn i Skottland, noe som la press på de engelske forsyningslinjene. I juli var det tilløp til opprør i den engelske hæren, og det så dårlig ut for Edvard. Kongen ble imidlertid reddet av gode speidere som kom på sporet av Wallace. 22. juli 1298 overrasket Edvard Wallace ved Falkirk. En tallmessig overlegen engelsk hær slo skottene, og Wallace flyktet. På grunn av den kritiske forsyningssituasjonen måtte kong Edvard likevel trekke seg ut av Skottland, på tross av seieren ved Falkirk. Etter slaget oppga Wallace tittelen Skottlands beskytter, og han ble erstattet av John Comyn, Lord Badenoch og Robert Bruce, jarlen av Carrick.

I 1299 dukket Wallace opp ved det franske hoffet, hvor han forsøkte å overtale den franske kong Filip 4. til å alliere seg med Skottland mot kong Edvard. Filip, som for øyeblikket hadde sluttet fred med Edvard, arresterte Wallace og tilbød den engelske kongen å utlevere ham. Edvard avslo tilbudet, men ba i stedet om at Filip skulle holde Wallace fengslet. Det vites ikke nøyaktig når Wallace ble sluppet ut av fangenskap. Et leidebrev til Wallace fra den norske kong Håkon 5. antyder at den skotske frihetshelten kan ha besøkt Norge, eller kanskje Orknøyene som på denne tiden lå under den norske kronen.

I 1303 var Wallace imidlertid tilbake i Skottland og deltok blant annet i plyndringstoktene mot Cumberland. Men i februar 1304 inngikk John Comyn en fredsavtale med kong Edvard, og i mars ble Wallace lyst fredløs av det skotske parlamentet for fortsatt motstand mot engelskmennene. Én etter én falt hans venner og allierte fra, og Wallace ble til slutt fanget i august 1305 i nærheten av Glasgow.

Samme måned ble Wallace sendt til London og tiltalt for blant annet høyforræderi mot kong Edvard, og for å ha gått til angrep på engelsk territorium. Utfallet av rettssaken var avgjort på forhånd. Wallace ble funnet skyldig og dømt til henging, trekking og kvartering, en avrettingsmetode som gjerne ble forbeholdt forrædere. Dommen ble iverksatt umiddelbart.

Wallace var den mest kompromissløse av kong Edvards skotske motstandere. Der Robert Bruce, Simon Fraser og John Comyn søkte fred og kompromiss, fortsatte Wallace motstandskampen selv mot overveldende odds. Den ubøyelige motstanden mot Edvard og engelskmennene kostet riktignok Wallace livet, men gjorde ham samtidig til den mest lovpriste frihetshelten i skotsk historie.

Han fikk dessuten en betydelig plass i skotsk folketradisjon og litteratur gjennom sanger og dikt av blant andre Blind Harry, Thomas Ruddiman og Robert Burns. I Skottland finnes det dessuten flere monumenter reist til minne om Wallace og hans bedrifter. Det mest kjente er sannsynligvis det ikoniske Wallace-monumentet ved Stirling (1869) til minne om den store skotske seieren i 1297. Spillefilmen Braveheart om William Wallaces liv ble regissert av Mel Gibson og ble i 1996 tildelt fem Oscarpriser, blant annet for beste film og beste regi.

• Skottland
• Skottlands historie

• Fisher, Andrew (2004) Wallace, Sir William (d. 1305), patriot and guardian of Scotland. Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.
• Houston, Rab (2009) Scotland : A very short introduction. Oxford: Oxford University Press.
• Rothwell, Harry (red.) (1951) The Chronicle of Walter of Guisborough. London: Offices of the Royal Historical Society.