Edvard 3, var sønn av Edvard 2, og konge av England 1327-77. Han fikk imidlertid først reell makt da han fjernet morens elsker, Roger Mortimer, ved et kupp 1330. Han var en energisk ridderkonge med Europas mest prangende hoff. I hans regjeringstid begynte de langvarige strider med Frankrike (Hundreårskrigene), dels fordi begge landene grep inn i den skotske tronstrid, dels på grunn av Edvards nære forhold til Frankrikes fiender i Flandern, men særlig fordi han stod i veien for den franske kongemakt. Han var hertug av Guyenne, og som Filip den smukkes dattersønn gjorde han krav til og med på den franske trone. Krigen begynte 1337 og artet seg som en rekke engelske felttog på fastlandet, med fredsperioder imellom. Kong Edvard tok Calais 1347 og sammen med sønnen Edvard («den svarte prins») vant han slaget ved Poitiers 1356 og sikret seg store områder. Ved freden i Brétigny (1360) gav han opp kravet på den franske kronen, men fikk størstedelen av Vest-Frankrike; likevel maktet han senere bare å redde noen byer ved våpenstillstanden 1375 (Calais, Brest, Bordeaux, Bayonne). Krig og pest (Svartedauden) hadde vært en stor påkjenning for England. For å skaffe penger til krigføring måtte han gi Parlamentet store rettigheter, særlig kontroll med skattlegging. Dette ble grunnleggende for engelsk statsskikk. Da Edvard 3 døde i 1377 ble han etterfulgt av sønnesønnen Rikard.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.