Lincoln Ellsworth

Lincoln Ellsworth ble født i Chicago som sønn av en velstående kullgruveeier. Etter at moren døde i 1888, bodde Lincoln og søsteren Clare stort sett hos bestemoren i Ohio. Han var svært glad i natur og friluftsliv, og hans store ambisjon var å lede ekspedisjoner til polaregnene, men faren var ikke villig til å finansiere noe slikt.

Ellsworth jobbet allikevel målrettet med tanke på fremtidige polarekspedisjoner. Han tok universitetskurs i mineralogi og bergverksdrift, samt praktisk astronomi, og mellom 1903 og 1911 jobbet han både med å stikke ut jernbanetraseer i den kanadiske villmarken og Alaska og som ingeniør i farens kullgruve og ved en gullgruve ved Teller, Alaska.

Frederick Cooks og Robert E. Pearys påstander om at de hadde nådd Nordpolen i henholdsvis 1908 og 1909, samt Roald Amundsens retur fra Sydpolen i 1912, bidro til å øke Ellsworths polarinteresse. Vinteren 1912–1913 tok han kurs i geografisk oppmåling ved Royal Geographical Society i London. Det ble i tillegg flere reiser i villmarken og i Mexicos ørken.

Høsten 1916, under første verdenskrig, vervet Ellsworth seg frivillig til en fransk-amerikansk avdeling og lærte å fly. Han ble sendt til flyvåpenets hovedkontor i Paris og ble skuffet over ikke å komme i aktiv tjeneste. Han klarte å treffe Amundsen som var i Paris i 1917 før ekspedisjonen med polarskipet Maud. Dessverre hadde ikke Amundsen plass til Ellsworth på ekspedisjonen.

I 1924 var Ellsworth tilbake fra en geologisk ekspedisjon til Andesfjellene da han oppdaget at Amundsen var i New York for å holde foredrag og samle penger til en flyekspedisjon til Nordpolen. Ellsworth tilbød sin deltakelse og kunne, i tillegg til omfattende ekspedisjonserfaring, flyverferdigheter og trening i navigasjon, fremføre håp om finansiering. Etter mye overtalelse fikk han endelig $85 000 fra faren og la til $10 000 selv. Før start kostet hele ekspedisjonen $130 000.

Med to flybåter, N24 og N25, fløy Amundsen, Ellsworth og fire andre til 87°43' N og landet i drivisen. Det tok tre og en halv uke med hardt slit for å lage en startbane i isen før de klarte å fly tilbake til Svalbard i N25. Dessverre døde Ellsworths far før sønnen kom tilbake.

For den vellykkede flyvingen over Nordpolen med luftskipet Norge fra Ny-Ålesund til Teller, Alaska i 1926 kunne Ellsworth bidra selv med $100 000. Ekspedisjonen fikk navnet Amundsen–Ellsworth–Nobile Transpolar Flight.

Etter disse to ekspedisjonene ble Ellsworth i 1927 utnevnt til æresspeider av den amerikanske speiderbevegelsen for eksepsjonelle oppdagelses- og utforskningsbragder som inspirerte unge gutter. I januar 1931 fikk han Congressional Gold Medal av US President Herbert Hoover.

I 1931 bidro Ellsworth som vitenskapelig rådgiver og sponsor til sin venn Hubert Wilkins' planlagte ekspedisjon til Nordpolen med ubåten Nautilus. Ekspedisjonen mislyktes, da Nautilus var gammel og upålitelig. Senere i 1931 var Ellsworth invitert med som arktisekspert på den tyske Graf Zeppelin-luftskipekspedisjonen til Tajmyr, Novaja Semlja og Frans Josef Land. Under et stopp på Frans Josef Land traff han igjen Umberto Nobile, som han ikke hadde sett siden Norge-ferden.

Ellsworths interesse gikk nå over til Antarktis, der han ledet flere flyekspedisjoner på 1930-tallet. Han kjøpte en norsk ishavsskute som ble omdøpt til Wyatt Earp og dro til Rosshavet i desember 1933. Der fikk han gjennomført, sammen med Bernt Balchen, en vellykket testflyving med flyet Polar Star.

I september 1934 planla han å fly fra Deceptionøya til Little America, Richard Byrds forlatte base på Ross Ice Shelf. Dette ble mislykket grunnet teknisk uhell og dårlige værforhold. I 1935 fløy han sammen med den engelske flyveren Herbert Hollick-Kenyon fra Dundee Island ved den antarktiske halvøya tvers over Vest-Antarktis til Rosshavet, en tur på cirka 3400 km. Ellsworth ble derved den første til å fly over begge polene. De måtte lande flere ganger underveis og slå leir mens de ventet på været. Ellsworth plantet det amerikanske flagget i snøen og kalte området for James W. Ellsworth Land etter faren. I dag heter det Ellsworth Land. Etter flere dager og til sammen over 20 timer i luften gikk flyet tom for bensin, og de to fikk en lang trugetur frem til den forlatte basen. Over en måned senere ble de hentet av Wyatt Earp. Frem til 1956 var dette den lengste transantarktiske flyturen, og bare flyturen til Richard E. Byrd og Bernt Balchen fra Hvalbukta til Sydpolen i 1929, samt Amundsens og Robert F. Scotts overland ekspedisjoner i 1911—1912 hadde gått lengre inn i Antarktis enn dette.

Ellsworth fikk National Geographic Societys Hubbard-medalje av president Roosevelt i april 1936 for utmerkelse innen utforskning, oppdagelse og forskning, og han ble æresmedlem i Det Norske Geografiske Selskab samme året.

I 1938–1939 returnerte Ellsworth til Antarktis med Wyatt Earp og to fly. Hubert Wilkins ble igjen med som teknisk rådgiver; skipets mannskap var norsk. Ellsworth oppdaget to til da ukjente fjellkjeder som fikk navnet American Highland. Han erklærte området for amerikansk, men USA fulgte ikke opp, og det er nå australsk kravområde. Han hadde planer om flere antarktisekspedisjoner, men disse ble forpurret av andre verdenskrig. På en fottur i Mexico i 1943 falt han stygt, og helsen ble svekket. Han døde i New York 26. mai 1951.

Lincoln Ellsworth giftet seg i New York 23. mai 1933 med Mary Louise Ulmer, datter av Jacob Ulmer, en velstående bank- og industrimann av Philadelphia og Pottsville, Pennsylvania. Ekteparet er gravlagt på familiegravstedet i Hudson, Ohio.

Ellsworth utgav flere bøker om sine polarekspedisjoner, blant andre:

• Our Polar Flight sammen med Roald Amundsen (1925)
• First Crossing of the Polar Sea sammen med Roald Amundsen (1927)
• Search (1932)
• Exploring Today (1935)
• My Flight Across Antarctica (1936)
• Beyond Horizons (1938) / Hinsides horisonten (1940)

• Ekspedisjoner i Arktis
• Ekspedisjoner i Antarktis
• Roald Amundsen

• Lincoln Ellsworth, Encyclopedia of the Arctic, isbn 1-57958-436-5

• Lincoln Ellsworth, Frammuseum