Etter å ha studert sjimpanser, som kan tenke men ikke tale, mente Vygotskij at tanke og tale hadde forskjellig fylogenetisk opprinnelse. Siden spedbarnet ikke taler, men åpenbart kan tenke postulerte han et prelingvistisk kognitivt stadium.
I teorien om den videre språkutviklingen tok Vygotskij utgangspunkt i Piagets idé om den egosentriske tale i den tidligste språkutviklingen. I følge Piaget er dette en tale som ikke er rettet mot andre enn en selv. Vygotskij mente imidlertid at barnet er sosialt fra fødselen av og at talen derfor også er sosial, men at barnet fra tre-års alder retter talen gradvis mer og mer mot seg selv og dermed bruker talen som middel til selvregulering og tankeutvikling. Talen utvikles gradvis til en indre tale mens hørbar vokalisering avtar. Han mente at teorien om indre tale stemte med observasjoner av barns taleutvikling. I motsetning til Piaget, som mente at egosentrisk tale ble mindre hyppig og forsvant mellom tre og sju års alder, mente Vygotskij altså at det som skjedde var at talen gradvis ble mindre hørbar.
I forsøk på å vise at egosentrisk tale (i Vygotskijs vokabular indre tale) var et middel til tenkning utførte han eksperimenter der han ba barn løse en praktisk oppgave, for eksempel å tegne, men der barnet manglet blyant. Som forventet økte den egosentriske tale i hyppighet. Han tolket dette som at barnet tenkte for å prøve å løse problemet. For å teste om egosentrisk tale var av sosial natur lot han barn sitte for seg selv. Som forventet ble da den egosentriske talen redusert.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.