Lev Vygotskij

Lev Semjonovitsj Vygotskij var en russisk-jødisk psykolog, født i Orsha, Hviterussland. Han regnes som grunnleggeren av kulturhistorisk psykologi, men har også gitt viktige bidrag innenfor psykologisk metodologi, (spesial-)pedagogikk, spesialpsykologi, kulturantropologi, utviklings- og kognitiv psykologi, psykolingvistikk, pato- og nevropsykologi.

Etter Vygotskijs tidlige død, ble hans kulturhistoriske perspektiv, virksomhetsteorien, videreført av blant annet Kharkov-skolen, Alexei Nikolaevich Leontiev, Aleksander R. Lurija og Bluma W. Zeigarnik. Vygotskijs innflytelse i Vesten ble merkbar først fra 1960-årene, via blant andre Roman Jakobson, Jerome S. Bruner og Michael Cole.

Idéhistorisk er Vygotskijs ideer forankret i tradisjonen fra blant andre Baruch Spinoza, Georg W. F. Hegel, Karl Marx, Ludwig Feuerbach, Edmund Husserl, Gustav Shpet og nykantianere som Ernst A. Cassirer og Paul Natorp. Vygotskij var også påvirket av kulturhistorikere som Pierre Janet, Henri Wallon og Georges Politzer, russisk formalisme, Émile Durkheims sosiologi og gestaltpsykologien, særlig Kurt Lewins feltteori.

Vygotskijs teorier må ses i sammenheng med den såkalte «sølvalderen» i russisk kulturhistorie, preget av verdensnavn innenfor litteratur-, språk-, teater-, og naturvitenskap, blant andre Roman O. Jakobson, Vladimir Majakovskij, Sergej Eisenstein, Viktor Sjklovskij, Ilja Erenburg og Osip Mandelsjtam.

Vygotskij utviste betydelig interesse for den «strukturalistiske revolusjon» innenfor språkvitenskap og litterær teori. Trolig gjennom sin fetter, som tilhørte Petrograd-formalistenes skole, ble han kjent med formalistenes hovedverker.

Vygotskijs ambisjon om et nytt paradigmeskifte innenfor psykologien åpenbarer seg i hans forsøk på å utvikle en holistisk teori om menneskets sosiokulturelle utvikling som en kontinuerlig, interaktiv og meningsdannende prosess. For Vygotskij er menneskets personlighetsdannelse kontinuerlig bestemt av sosiale og kulturelle kontekster.

Karakteristisk for vygotskiansk psykologi er en moderat sosialkonstruktivisme, som hovedsakelig utkrystalliserte seg i Vygotskijs forskningsvirksomhet i årene 1924–1934; særlig innenfor «defektologi», det vil si teoretiske og kliniske studier av utvikling, læring og oppdragelse av barn og ungdom med ulike utviklingsforstyrrelser. De siste leveårene utarbeidet Vygotskij sine teorier om psykiske funksjoner i ontogenese (normalt utviklingsforløp) hovedsakelig basert på studier av psykiske funksjoner i dysontogenese (ved utviklingsforstyrrelser).

Vygotskij representerer et brudd med den tradisjonelle psykologiens fokus på introspeksjon, til fordel for en sosialpsykologisk, kontekstuell forståelse av mennesket. Her spilte det som senere ble omtalt som «den språklige vending» en viktig rolle, med hovedfokus på kontekst og semiotikk.