Marin Držić

Marin Držić ble født i Dubrovnik (Ragusa), som var en selvstendig stat som grenset til Republikken Venezia. Han kom fra en kjent kjøpmannsfamilie som fikk økonomiske vansker og hørte dermed ikke til den ledende adelsklassen. Dubrovnik ble styrt av et råd bestående av adelsmenn, hvor tittelen som knez («fyrste») gikk på omgang. Držić var utenfor «det gode selskap» og hadde hele livet økonomiske problemer.

Lite er kjent om hans liv. I 1526 fikk han stilling ved en kirke i Dubrovnik som prestelærling, og i 1538 ble han ansatt som organist i katedralen. I 1541 var han student i Siena. Ingenting tyder på noen stor akademisk karriere, men han var åpenbart populær og ble valgt av studentene som prorektor ved universitetet for ett år. Han kom i konflikt med universitetsledelsen og fikk reprimande for å ha deltatt som skuespiller i en privat forestilling (antakelig hans eget verk), noe som var forbudt.

Han kom tilbake til Dubrovnik i 1543 og gjenopptok prestegjerningen, men snart begynte en omflakkende tilværelse. Som tjener for en østerriksk greve besøkte han Wien og Konstantinopel. Han ble kapellan for biskopen i Venezia, og i 1566 kom han til Firenze. Her skrev han fem brev til Medici-familien hvor han foreslo han at de skulle styrte adelsregimet i Dubrovnik, men han fikk aldri noe svar. Držić døde av ukjent grunn i Venezia i 1567, og ble begravet i San Zanipolo-kirken.

Držić er først og fremst kjent som komedieforfatter, men han skrev også poesi i Francesco Petrarcas stil. Flere av hans verker er ikke bevart. Tre av de bevarte skuespillene er på vers, et pastoralt drama, Tirena (1549), og et pastoralt-mytologisk drama, Venera i Adon («Venus og Adonis»). Farsen Novela od Stanca («En spøk med Stanac») skildrer hvordan unge adelsmenn gjør narr av en bonde i byen under karnevaltiden ved å love at han kan bli forynget. Grižula (1556) er en pastorale med hyrder og feer, skrevet på prosa. Hans eneste tragedie er Hekuba («Hekabe», 1558), etter motiv fra Evripides, men med en aktuell kontekst, utlevering av maktmennesket, i Dubrovnik og generelt. Det var hans siste drama. Etter det reiste han til Venezia. Flere av hans verker ble trykket i Venezia, andre er bare kjent som manuskript.

Hans første komedie, Pomet, er ikke bevart. Dermed er det to komedier på prosa som gjør ham til en betydelig forfatter. Komedien Dundo Maroje (1551) skildrer en rik Dubrovnik-adelsmann som drar til Roma for å finne ut hva hans sønn driver med. Faren har sendt sønnen med en solid pengesum for å kjøpe stoffer i Firenze, men sønnen er mest opptatt av en kurtisane i Roma. Her dukker det opp en rekke personer fra Dubrovnik og omegn, som alle snakker sin lokale dialekt, og stykket gir en realistisk skildring av Dubrovnik-folk på 1500-tallet. I tillegg inneholder stykket en rekke komiske episoder, burleske intriger og forviklinger, hvor tjeneren Pomet er den ledende figur. Komedien Skup («Gjerrigknarken», 1555) handler om en gjerrig person og hans ynkelige liv etter mønster av Plautus, men igjen nært knyttet til samtidens Dubrovnik.

Držić’ komedier inneholder satire og samfunnskritikk, preget av renessansens burleske livsholdning. Držić bygget på den latinske komedietradisjonen, og han var godt kjent med samtidens italienske renessanselitteratur. Men han er i høyeste grad original. Italiensk litteratur hadde ingen lignende dramatiker. Dermed er Držić en forløper for William Shakespeare og Molière i europeisk komedietradisjon. Hans stykker blir oppført under sommerfestivalen i Dubrovnik og også på utenlandske scener.

• Kroatias litteratur
• renessansen – litteratur

• Marin Držić, Dundo Maroje. Oversatt av Siri Teige. Oslo: Sypress Forlag, 2002.