Kroatisk teater vokste frem som en del av den nord- og mellomeuropeiske nasjonalteaterbevegelsen som særlig var inspirert fra Tyskland. Kroatisk kultur var under sterk tysk- og ungarskspråklig påvirkning. Opera og syngespill på kroatisk kjennes fra 1840-årene, og fra 1860 er teaterspråket ved det kroatiske nasjonalteateret kun kroatisk. En kroatisk dramatikk vokste frem fordi teateret i siste del av 1800-tallet betalte ekstra høye honorarer til kroatiske forfattere som ville skrive dramatikk. Fra 1870 var også opera- og ballettdriften knyttet til nasjonalteateret. Det ble spilt verker av kroatiske dramatikere som I. Vojnović med Dubrovnik-trilogien og M. Begović med Gudsmenneske.

Det kroatiske nasjonalteater motvirket på mange måter den østerriksk-ungarske kulturpåvirkningen og hadde en klart moderne karakter. Denne utviklingen fortsatte etter 1918 da Kroatia ble en del av Jugoslavia, og i selvstendighetsperioden under den annen verdenskrig, sluttet en del av teaterfolkene seg til den antifascistiske fløyen og gikk over til partisanene. Etter krigen sluttet disse seg så igjen til de som hadde blitt igjen i Zagreb. I 1953 fikk nasjonalteateret i Zagreb konkurranse fra det nystartede Gavella-teateret, som begynte å sette opp utenlandsk dramatikk så vel som nyskrevet kroatisk. Etter den annen verdenskrig var det også sterk forbindelse med de andre jugoslaviske delrepublikkene, og en viss konkurranse gjorde seg gjeldende, bl.a. ved forskjellige festivaler. Disse har fortsatt å eksistere etter selvstendigheten i 1991.

Til dels med inspirasjon fra dette miljøet har det sprunget frem nye kroatiske grupper, slik som Montazstroj. Deres danseteaterforestilling Everybody Goes to Disco from Moscow to San Franscisco har turnert i store deler av Europa og Nord-Amerika.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.