Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse

Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse er et rådgivende politisk organ i Folkerepublikken Kina. Konferansen består av medlemmer av Kinas kommunistparti og andre politiske partier, organisasjoner og enkeltpersoner godkjent av kommunistpartiet. Det største partiet er kommunistpartiet selv.

Faktaboks

Også kjent som

Pinyin: Zhōngguó rénmín zhèngzhì xiéshāng huìyì (forkortes zhèngxié)

Forenklede tegn: 中国人民政治協商會议

Tradisjonelle tegn: 中國人民政治協商會議

engelsk: Chinese People's Political Consultative Conference (CPPCC)

Konferansen er en viktig bestanddel i Kinas «felles front»-strategi, som går ut på å rekruttere og inkorporere (elite-)interessegrupper utenfor kommunistpartiet i dets politiske prosjekt. Konferansens hovedfunksjon er å utarbeide politiske forslag – som likevel ikke innebærer noen lovgivende makt. I tillegg har den som offisiell oppgave å opprettholde kommunistpartiets korporative forhold til Kinas masseorganisasjoner og mekle mellom staten og ulike samfunnsgrupper.

Konferansen har svært høy offisiell status, men varierende faktisk påvirkningskraft. Formannen er gjerne et høytrangerende medlem av kommunistpartiet, som siden 2023 har vært den innflytelsesrike Wang Huning.

Konferansen er representert både nasjonalt og på lokale plan, men kan også forstås som «konferanser» – hele systemet består anslagsvis av 700 000 representanter. Ofte er det det nasjonale planet som refereres til, som består av en komité på i overkant av 2000 delegater som velges for fem år og møtes årlig.

Historisk og nåværende funksjon

Bakgrunnen for konferansen skriver seg tilbake til før revolusjonen i 1949, da Kinas kommunistparti og Kuomintang så nødvendigheten av tverrpolitiske samtaler etter andre verdenskrig. Flere andre partier var også med på dette tidspunktet.

Etter revolusjonen besluttet det kommunistiske lederskapet å innlemme kongressen i den nye Folkerepublikken Kina. Kongressen utarbeidet i 1949 en provisorisk grunnlov og fungerte som lovgivende forsamling fram til 1954. Da Folkerepublikken Kina fikk sin første lovgivende forsamling, og den lovgivende makten ble overdratt til Den nasjonale folkekongressen.

Siden da har kongressen kun hatt en rådgivende funksjon, og det varierer både hvor aktiv og radikal den er i å utarbeide politiske forslag, og i hvor stod grad disse etterleves i statsapparatet. En vanlig folkelig kinesisk betegnelse på kongressen er hua ping – «blomstervase».

Offisielt vies imidlertid mye oppmerksomhet og ressurser til kongressen, som beskrives som en bro mellom partiet og folket og ofte vises til fra offisielt hold som en viktig og demokratisk bestanddel i «den kinesiske modellen». Dens formelle makt rangerer under kun folkekongressen, partikongressen og regjeringen.

Fra forskerhold har det blitt hevdet at kongressen gir en stemme til i hvert fall Kinas elite, og dermed utgjør et viktig bidrag til regimets «autoritære robusthet».

Utforming

I likhet med Kinas folkekongress og partikongress, består den politisk rådgivende konferansen egentlig av et enormt hierarki fra nasjonalt til lokalt nivå, med til sammen ca. 700 000 delegater.

På nasjonalt nivå har man «Den nasjonale komiteen for det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse». Denne utpekes for fem år av gangen og møtes hvert år, samtidig med den nasjonale folkekongressen. Sammen kalles disse to gjerne «de to møter» (liang hui).

Under denne komiteen har konferansen ytterligere tre nivåer nedover i det politiske systemet: på provins-, fylke– og kommunenivå. Disse eksisterer side om side med de lokale folkekongressene og partikongressene, som de har som oppgave å rådgi. I tillegg velger de en porsjon av delegatene til konferansene oppover i systemet.

Den nasjonale komiteen for det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse

En del av delegatene i den nasjonale komiteen velges altså av de provinsiale komiteene. Mange utpekes imidlertid direkte av lederskapet i kommunistpartiet i en lite transparent prosess.

Til sammen er det rundt 2200 delegater i den nasjonale komiteen. Ca. 500 av disse er representanter for politiske partier; ca. 300 er representanter for diverse foreninger som løper ut av kommunistpartiet; ca. 100 er representanter for Kinas offisielle minoriteter; og ca. 70 er representanter for religiøse foreninger. Resten (ca. 1200) er representanter for forskjellige «samfunnsfelt», slik som kunst, teknologi, utdanning og medier. Næringsinteresser er i praksis overrepresentert i denne restgruppen.

Den stående komiteen for den nasjonale komiteen

Fra den nasjonale komiteen utgår en stående komité på ca. 300 personer, som tar seg av den nasjonale komiteens oppgaver mellom de årlige sesjonene. I den stående komiteen er de politiske partiene overrepresentert, særlig kommunistpartiet med sine 50 medlemmer.

Formannen for den nasjonale komiteen leder også den stående komiteen. Formannen sitter som regel også i den stående komiteen for kommunistpartiets politbyrå, altså i Kinas aller øverste ledergruppe. Fra og med den 14. nasjonale komiteen i 2023 er formann den innflytelsesrike ideologen Wang Huning.

Viseformannen er gjerne et ikke-partimedlem.

Politiske partier

Ni partier har vært representert i det politisk rådgivende konferanse-systemet siden 1949. Tre partier som var med i den første nasjonale konferansen i 1946, men deretter flyktet til Taiwan under borgerkrigen, ble ekskludert og forbudt: Kuomintang, Kinas demokratiske sosialistiske parti og Kinas ungdomsparti. Ingen andre partier forsøkt opprettet i løpet av Folkerepublikkens historie, har heller blitt inkludert.

De ni partiene, rangert etter antall partidelegater i den 14. nasjonale komiteen (2023), er:

  • Kinas kommunistparti (99 delegater)
  • Kuomintangs revolusjonære komité (65)
  • Kinas demokratiske liga (65)
  • Kinas demokratiske nasjonsbyggingsparti (65)
  • Kinas parti for fremming av demokrati (45)
  • Forskerforeningen 3. september (45)
  • Kinesiske bønder og arbeideres demokratiske parti (45)
  • Kinas parti for det offentlig gode (30)
  • Den taiwanske liga for demokrati og selvstyre (20)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Sagild, Rebekka Å. (2021). Honorary Cooptation: A Study of Selected Elites in the Chinese People's Political Consultative Conferences, Universitet i Oslo.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Folkerepublikken Kinas historie

Gunnar Sjøstedt
M. phil.