Professor Wilhelm Ostwald

. Begrenset gjenbruk

Wilhelm Ostwald, tysk kjemiker. Han fikk Nobelprisen i kjemi 1909 for sitt arbeid med katalyse og sine undersøkelser av de grunnleggende prinsipper for kjemisk likevekt og reaksjonsfart. I anledning av hundreårsjubileet for Universitetet i Oslo ble han i 1911 utnevnt til æresdoktor.

Riga var på Ostwalds tid en by i Russland med stor tysk befolkning. Hans far var en forholdsvis velstående kobberslager av tysk avstamning. Ostwald tok eksamen fra reallinjen ved gymnaset i Riga og startet sine studier ved universitetet i Dorpat (nå Tartu) i 1872. Der tok han sin master- og doktorgrad i kjemi, og der arbeidet han videre som vitenskapelig assistent til 1881. Professoren Ostwald jobbet under i kjemi var Carl Schmidt (1822-94), mens Johann Lemberg (1842-1902) var professor i mineralogi. Forskningsområdet var analytisk og uorganisk kjemi. Særlig Lemberg som studerte silikater inspirerte Ostwald. Magistergradsavhandlingen fra 1877 er en av de første i verden som bygger på Guldberg og Waages lov slik den ble publisert i deres store avhandling på fransk i 1867.

I 1882 ble Ostwald professor i kjemi ved den tekniske høyskolen i Riga, og to år etter dro han på en stor rundtur i Skandinavia. Han besøkte først Svante August Arrhenius i Uppsala, deretter Cato Guldberg og Peter Waage i Christiania, og til slutt Julius Thomsen i København. De ble alle etter hvert sentrale personer i et nytt fagfelt i kjemi: fysikalsk kjemi. Det var disse, ved siden av Jacobus Henricus van't Hoff, som ble de toneangivende. De kom alle fra Europas periferi, ikke fra de landene som hadde vært sentrale i kjemiens utvikling: Frankrike, England og Tyskland. I de landene var det organisk kjemi som blomstret i disse årene. Som Ostwald trakk Guldberg og Waage frem i lyset var det også Ostwald som støttet Arrhenius i hans første mer uklare, kontroversielle arbeider.

I 1885 publiserte Ostwald første bind av sin lærebok i allmenn kjemi. Annet bind kom to år etter. Første bind hadde undertittelen støkiometri og annet bind slektskapslære. I bøkene ble kjemien presentert på en ny måte basert på termodynamikk, slik van't Hoff hadde utviklet den. Læreboken gjorde Ostwald berømt, og i 1887 ble han kallet til et professorat i fysikalsk kjemi ved universitetet i Leipzig. Det var det første professorat i fysikalsk kjemi i verden.

Samme året etablerte han sammen med van't Hoff tidsskriftet Zeitschrift für physikalische Chemie, som han, som en meget aktiv redaktør frem til 1922, gjorde verdensberømt. Læreboken og tidsskriftet gjorde også at stadig flere universiteter i verden etablerte professorater på det nye fagområdet. I Norge ble Odd Hassel den første i et slikt professorat i 1934.

Læreboken ga ikke bare et nytt syn på kjemien, men beskrev også den historiske utviklingen. Han hevdet at det var viktig å studere tidligere forskeres arbeid, og i 1889 tok han initiativ til å gjøre tidligere artikler lettere tilgjegelig gjennom etableringen av Ostwalds klassikere i eksakt naturvitenskap. Frem til 1938 ble det publisert 243 hefter. Flere av dem er i dag digitalisert og tilgjengelig på Internett.

Ostwaldprosessen er fremstilling av nitrogenoksid fra amoniakk over en platinakatalysator. Prosessen inngår fortsatt i fremstilling av nitrater til mineralgjødsel. Ostwalds fortynningslov gjelder elektrolytter som er delvis spaltet. Loven viser at spaltningsgraden øker med fortynningen. Loven følger fra Guldberg og Waages lov. Ostwaldstrinnregel sier at om et stoff eksisterer i flere modifikasjoner krystalliserer den minst stabile først og de andre etter hvert som stabiliteten av dem øker.

I Leipzig var Ostwald meget aktiv, fikk bygget laboratorier, og det kom studenter fra hele verden til ham. I 1906 trakk han seg fra professoratet, bygget et hus utenfor Leipzig som han kalte Haus Energie hvor han flyttet med sin familie og store bibliotek. Ostwald trodde i førstningen ikke på atomer, men mente at energien var det fundamentale. Han var også amatørmaler og utviklet en omfattende fargelære.

I dag huskes han først og fremst som kjemiker, for sine lærebøker, og for sin innsats som veileder ved universitetet i Riga og Leipzig. Hans filosofi og fargelære har gått i glemmeboken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.