Genève-avtalen 1954

De deltakende stormaktene var Frankrike, Storbritannia, Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina. Folkerepublikken fikk her sin debut i internasjonalt diplomati, noe amerikanerne mislikte fordi de anså Republikken Kina i Taiwan, under Chiang Kai-shek, som Kinas rettmessige representant. Derfor deltok USA bare som observatør i Genève. Fra Indokina deltok delegasjoner fra Den demokratiske republikken Vietnam, DRV (Nord-Vietnam), Staten Vietnam (Sør-Vietnam), samt de to kongedømmene Laos og Kambodsja.

Først hadde det vært meningen at konferansen skulle forhandle om en fredsavtale for Korea (se Koreakrigen), der det var inngått en våpenstillstandsavtale i juli 1953, men det ble fort klart at det ikke fantes grunnlag for å oppnå enighet mellom USA, Kina og Sovjetunionen om Korea. Utsiktene var bedre når det gjaldt Indokina, der Frankrike kort før konferansen led et ydmykende militært nederlag ved Dien Bien Phu. Fransk opinion var krigstrøtt og krevde en slutt på krigføringen i det fjerntliggende Indokina. Under konferansen fikk Frankrike en ny regjering under Pierre Mendes-France, som lenge hadde ønsket å gjøre slutt på den kostbare kolonikrigen.

Konferansen anerkjente Kambodsja og Laos som nye, uavhengige stater og avtalte en våpenhvile mellom Frankrike og DRV, som innebar en midlertidig deling av Vietnam ved den 17. breddegraden. Frankrike skulle trekke seg ut fra nord, og DRV fra sør.

Genève-konferansen ble også enig om at det skulle holdes alminnelige valg i hele Vietnam før juli 1956, med sikte på nasjonal gjenforening. Dog ble dette bare slått fast i en slutterklæring, ikke i noen undertegnet avtale.

For Nord-Vietnam og dem i Sør-Vietnam som hadde kjempet med den nasjonale frigjøringsfronten Vietminh mot Frankrike og den fransk-støttede Staten Vietnam, var det avgjørende at Genève-konferansen ble enig om at det skulle holdes alminnelige valg med sikte på nasjonal gjenforening. I 1956 skulle det vise seg, da den anti-kommunistiske nasjonalistlederen Ngo Dinh Diem hadde gjort seg til president i den nye Republikken Vietnam og utvist alle franske rådgivere, at han slett ikke var villig til å holde noen alminnelige valg. Isteden ga han seg til å undertrykke all politisk opposisjon.

I 1957 gjenopptok derfor kommunistene i sør sin væpnede kamp, denne gangen mot Diems USA-støttede republikk. Dermed var Vietnamkrigen i gang. Den kalles også Andre Indokinakrig (1957–1975).

Under Tredje Indokinakrig (1978–1989) mellom Kina og Vietnam kom det for øvrig til ordkrig mellom de to asiatiske kommuniststatene om Genève-avtalen. Vietnameserne beskyldte kineserne for å ha pådyttet dem en ufordelaktig avtale på et tidspunkt da de hadde frigjort store deler av Vietnam, også i sør. Vietnameserne var bitre over at kineserne hadde tvunget dem til å godta en deling av Vietnam så langt nord som den 17. breddegraden. Senere forskning har imidlertid vist at Nord-Vietnams kommunistledere også var innstilt på kompromiss under Genève-konferansen.

• Indokina
• Vietnam
• Vietnamkrigen
• Vietnams historie
• Viet Minh

• James Cable, The Geneva Conference of 1954 on Indochina, Macmillan, 1986.
• Francois Joyaux, La Chine et le règlement du premier conflit d'Indochine: Genève 1954, Publications de la Sorbonne, 1979.
• James Waite, The End of the First Indochina War: A Global History. Routledge, 2012.