eldste sønn av Aleksander 3. Overtok makten etter farens død 1894. Han hadde en religiøst farget tro på sitt kall som enehersker, men var svak og hjelpeløs som politiker. Han tok initiativet til fredskongressen i Haag 1898, men klarte ikke å hindre den russisk-japanske krig 1904–05, som endte med et ydmykende russisk nederlag.
Revolusjonen 1905 ble fulgt av forsøk på reformer (innkalling av riksdumaen, Stolypins agrarlover), men disse ble snart oppgitt. Nikolai var gift med Aleksandra, datter av storhertug Ludvig 4 av Hessen. Ved sin forbindelse med Rasputin bidrog hun til å undergrave tsarens anseelse i de siste årene. Under den første verdenskrig var han en passiv tilskuer til ulykkene som rammet hans land. Hans reaksjonære rådgivere tvang igjennom en hard politikk overfor opposisjonen, og mars 1917 brøt den lenge oppdemmede misnøyen ut i revolusjon. Tsaren ble tvunget til å abdisere. Siden ble han av bolsjevikene ført til Sibir sammen med sin hustru og sine fem barn (en sønn og fire døtre). De ble trolig alle skutt i Jekaterinburg (Sverdlovsk) juli 1918. I 2000 ble han sammen med sin familie kanonisert av den russisk-ortodokse kirken for å ha blitt drept av fiender av kirken.