tysk komponist, operaens reformator på andre halvpart av 1800-tallet, gift fra 1870 med Cosima Wagner, datter av Franz Liszt. Etablerte Festspillene i Bayreuth i 1876.
Liv og verker
Wagner ble født i Leipzig, men vokste opp i Dresden. I 11-årsalderen skrev han dikt og begynte på et drama. Fra 14-årsalderen bodde han igjen i Leipzig, hvor han studerte kontrapunkt og komposisjon med thomaskantoren Christian Theodor Weinlig. 20 år gammel skrev han sin første opera, Die Feen (til egen tekst); allerede i dette verket danner forløsningsmotivet kjernen, det som senere kom til å stå sentralt i all hans kunst.
I 1830-årene arbeidet han som kapellmester ved forskjellige operascener, og fikk sin andre opera, Das Liebesverbot oppført i Magdeburg i 1836. Han kom 1837 til Riga, hvor han gav tallrike konserter. Økonomiske vanskeligheter gjorde at han måtte forlate byen, og 1839 reiste han sammen med sin hustru, skuespilleren Minna Planer, sjøveien til Paris for å prøve lykken der. Et uvær førte skipet nær norskekysten, og skipperen måtte søke nødhavn på Borøya ved Tvedestrand. Denne opplevelsen gjenspeiles i operaen Der fliegende Holländer (Den flygende hollender, 1841).
I Paris møtte han bare skuffelser, og det ble ingen oppførelser av hans verker. Wagners første arbeider er inspirert av tysk operatradisjon fra Carl Maria von Weber, og av den franske grand opéra-tradisjonen fra Giacomo Meyerbeer. Operaen i Dresden antok 1842 hans opera Rienzi. Han forlot Paris og ble 1843 dirigent ved hoffoperaen i Dresden etter at Rienzi hadde gjort stor lykke. Publikum viste mindre interesse for Der fliegende Holländer, og heller ikke Tannhäuser (1842–45) fikk særlig god mottagelse, antagelig på grunn av verkets usedvanlige form, der de tradisjonelle selvstendige ariene manglet. Lohengrin (1846–48) forsøkte han forgjeves å få oppført. Som orkesterleder ble Wagner beundret, ikke minst for fremførelsen av Beethovens 9. symfoni (1846), et verk som til da hadde vakt liten oppmerksomhet.
Etter hvert brøt Wagner med den tradisjonelle formen, og i de siste verkene, Der Ring des Nibelungen, Tristan og Isolde, Die Meistersinger von Nürnberg og Parsifal, tilstrebet han det såkalte Gesamt-Kunstwerk: Diktning, musikk, dekorativ og scenisk kunst skal utgjøre en enhet. Musikken går fra å være formulert i avgrensede deler (arier) mot en mer flytende stil som varierer mellom resitativiske avsnitt og mer konsentrerte melodisk pregede former. Sangpartiene blir utformet med klar referanse til talespråket, riktignok med stiliserende grep som f.eks. bokstavrim. Sammenhengene i dramaet etableres ved hjelp av orkesteret, som i de såkalte ledemotiver (temaer som er etablert melodisk, rytmisk eller klanglig og deretter gjenbrukt i variert form) tegner det indre drama bak den synlige handling, idet det uttrykker følelser, naturstemninger, egenskaper, ideer og symboler. De ideer som bærer hans diktning, skylder han bl.a. Arthur Schopenhauer. Med sine frie vers, sin utfordrende harmonikk og sin sterke utvidelse av klangaspektet ved orkestersatsen er Wagner den første moderne komponist. Hans verker fikk en utbredt og dominerende innflytelse i vestens kulturliv i årene frem mot 1. verdenskrig, og de har blitt oppført stadig oftere gjennom det 20. århundre.
Se også artikler om de enkelte operaene.
Hovedverker
Operaer
| Die Feen | 1833–34 |
| Das Liebesverbot | 1834-36 |
| Rienzi | 1838–40 |
| Der fliegende Holländer (Den flygende hollender) | 1840–41 |
| Tannhäuser | 1842–45 |
| Lohengrin | 1846–48 |
| Der Ring des Nibelungen | |
| Das Rheingold (Rhingullet) | 1853–54 |
| Die Walküre (Valkyrien) | 1854–56 |
| Siegfried | 1856–71 |
| Götterdämmerung (Ragnarokk) | 1869–74 |
| Tristan und Isolde | 1858–59 |
| Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg) | 1862–67 |
| Parsifal | 1877–82 |
Øvrige verker
| Symfoni i C-dur | 1832 |
| Eine Faust-Ouvertüre | 1840 |
| Siegfried Idyll for kammerorkester | 1870 |
| Das Liebesmahl der Apostel (oratorium) | 1843 |
| Wesendonk-Lieder | 1857–58 |
| Kaisermarsch | 1871 |