Eavan Boland

Faktaboks

Eavan Boland
født:
24. september 1944, Dublin
død:
27. april 2020, Dublin

Eavan Boland var en irsk poet og essayist. Hun ble særlig kjent som den første markante kvinnestemmen i irsk diktning. Da den første kvinnelige presidenten i Irland, Mary Robinson, siterte Boland i sin tiltredelsestale i 1990, ble det signalisert et vannskille i landets kjønnspolitiske historie. Boland var en fanebærer for feminisme og en kritisk, postkolonial innfallsvinkel til irsk kultur. Morsrollen og storbyen var også vært viktige temaer i Bolands diktning, blant annet kombinert i det lengre diktet «Anna Liffey», som følger Dublins mest kjente elv, the Liffey.

Bakgrunn

Boland skrev mye om sin barndom. Moren, Frances Kelly, var en post-ekspresjonistisk maler, mens faren, Frederick Boland, var diplomat. Da Boland var seks år, ble faren utnevnt til irsk ambassadør i Storbritannia, og senere tjenestegjorde han også i USA. Da hun returnerte til Irland i en alder av fjorten år, var grunnlaget lagt for en sterk interesse for irsk identitet og historie, vinklet gjennom et kritisk outsiderperspektiv. Boland tok en grad i engelsk litteratur og språk ved Trinity College, Dublin, hvor hun senere også underviste. Fra og med 1996 var hun ansatt ved Stanford University, hvor hun foreleste i skrivekunst. Hun bodde i både Palo Alto og Dublin.

Debut

Boland debuterte med diktsamlingen New Territory (1967). Viktige temaer for hennes forfatterskap – som mytologi, irsk historie, motiver fra malerkunsten, og forfatterens posisjon i forhold til den litterære tradisjonen – berøres allerede der.

Feministiske diktsamlinger

Først med de påfølgende diktsamlingene – The War Horse (1975), In Her Own Image (1980) og Night Feed (1980) – kom imidlertid det karakteristiske feministiske perspektivet, kombinert med en selvbiografisk tematisering av hverdagslighet. Selv om Boland på mange måter forble en poetisk tradisjonalist, oppstod det i denne perioden også – under inspirasjon av blant andre Sylvia Plath og Adrienne Rich – en ny ledighet i behandlingen av eksisterende genrer og former.

Kjønn, historie og nasjonal identitet (80- og 90-tallet)

Den etterfølgende fasen av Bolands forfatterskap var den mest ambisiøse. I The Journey (1987), Outside History (1990), In a Time of Violence (1994) og The Lost Land (1998) ble et stort dikterisk lerret etablert, hvor personlige minner og erfaringer ble brukt som en innfallsvinkel til å utfordre kanoniserte fortellinger om kjønn, historie og nasjonal identitet.

Prosaverket Object Lessons: The Life of the Woman and the Poet in Our Time (1995) artikulerte flere av Bolands viktigste standpunkter fra denne tiden. Boka hadde et selvbiografisk utgangspunkt, og gjorde rede for hvordan Boland – til tross for hennes respekt for klassiske irske poeter som W. B. Yeats og Patrick Kavanagh – opplevde en følelse av fremmedgjøring fra den poetiske tradisjonen som ung kvinne. Vendepunktet inntraff da hun innså at den irske tradisjonen reduserte kvinner til passive, nasjonalistiske emblemer. Alternativet til dette ble at kvinnelige poeter må skape sine egne bilder, og i denne virksomheten forholde seg aktivt og kritisk til tradisjonen.

Distanse, fremmedhet, oppbrudd (2000-tallet)

Diktsamlingen Code (2001) ble i USA gitt tittelen Against Love Poetry. I både denne boka, Domestic Violence (2007) og A Woman Without Country (2014) preget en følelse av fremmedhet Bolands diktning i økende grad. Moderniseringsprosessen i Irland, kombinert med det faktum at Boland hadde hatt USA som arbeidssted, førte til økt distanse til det spesifikt irske. Her ble det vist hvordan morsrollen endret seg da barna ble voksne. Oppbrudd og forgjengelighet ble også temaer i tilknytning til Bolands beskrivelser av livet i en av Dublins forsteder. Oppfølgeren til Object Lessons, esaysamlingen Journey with Two Maps: Becoming a Woman Poet, ble utgitt i 2011 og vant PEN-prisen året etter. I tillegg til nye tematiseringer av Bolands feminisme, argumenterte denne artikkelsamlingen for en kombinasjon av modernisme og tradisjonalisme, og inneholdt også essays om kvinnelige poeter – fortrinnsvis fra USA – som fungerte som viktige inspirasjonskilder for Bolands egen diktning.

Andre utgivelser

Et utvalg av Bolands dikt og fotografier, som har Irlands hovedstad som motiv, ble i 2014 utgitt med tittelen A Poet’s Dublin. Boland redigerte også en antologi med tyske kvinnelige poeter, After Every War (2004), og var medredaktør av en bok om skrivekunst: The Making of a Poem: A Norton Anthology of Poetic Forms (2000).

Oversettelser

Noen av hennes dikt er oversatt i Knut Ødegård og Jostein Sæbøes Grøne dikt: 9 moderne irske lyrikarar (2005).

Utmerkelser

Hun vant flere priser for sin diktning, og ble æresprofessor ved en rekke irske og amerikanske læresteder.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg