Filippinenes samtidshistorie

Filippinene har et stort fattigdomsproblem, med store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste. Smokey Mountain (Barrio Magdaridad) er et slumstrøk ved en stor søppelplass. Her lever flere tusen mennesker av å sortere og resirkulere søppel. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Filippinene av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Fra Manila, landets hovedstad og største by. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Filippinene (Befolkning) (Manila) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Filippinenes samtidshistorie er landets historie etter 2000.

Filippinsk partipolitikk frembyr et broket og stadig omskiftelig bilde. Partiene fungerer snarest som en slags valgmaskiner for prominente politikere, og består nesten utelukkende av representanter for landets økonomiske elite. De ideologiske forskjellene er små, partilojaliteten liten, og avhopp og skiftende allianser er vanlig. Partier som representerer arbeidere og bønder har vært for svake til å kunne utfordre de tradisjonelle makthaverne. Storgodseierne har i mange provinser en dominerende posisjon. Mange av makthaverne har rustet seg med private militsstyrker, såkalt vigilantes, som ofte har gjort seg skyldige i brudd på menneskerettighetene.

Det er uro knyttet til ekstreme høyre- og venstregrupper samt muslimske opprørsgrupper. Siden 1969 har filippinske myndigheter kjempet mot en kommunistisk geriljahær, og den islamske Abu Sayyaf-geriljaen gjennomfører angrep på øya Jolo. På øya Mindanaos sørlige del har Moro-opprørere kjempet i 40 år for å opprette en islamsk stat. Striden kostet mer enn 120 000 liv før en fredsavtale i 2012 la grunnlaget for en avtale om økt muslimsk selvstyre på det sørlige Mindanao.

Filippinene har i senere år vært i konflikt med Kina om omstridte områder og grenser i Sørkinahavet.

Filippinene er et jordbruksland som er mindre industrialisert enn nabolandene. I 1990-årene førte liberalisering av den økonomiske politikken til økonomisk vekst, men det er fortsatt stor fattigdom på Filippinene.

Presidentvalgene i 1998 og 2004

Filippinene har vært en selvstendig stat siden 1946. Ferdinand Marcos styrte landet nærmest eneveldig i 1970- og 1980-årene, men måtte dra i eksil i 1986, og en demokratisk forfatning ble innført året etter. Corazón Aquino ble ny president i 1986, etterfulgt av Fidel Ramos i 1992.

Da president Fidel Ramos i 1998 gjorde det klart at han ikke ville ta gjenvalg, ble den tidligere filmskuespilleren og visepresidenten, Joseph «Erap» Estrada, valgt til ny president. Til tross for suveren valgseier ble Estrada bare sittende som president i litt over to og et halvt år. Under stor politisk dramatikk ble han i januar 2001 tvunget til å gå av etter beskyldninger om korrupsjon, noe som gav støtet til et folkelig opprør med støtte fra hæren. Estrada ble etterfulgt av sin visepresident, Gloria Macapagal Arroyo, en USA-utdannet fagøkonom som ble sittende på presidentposten mandatperioden ut.

I spissen for koalisjonen Folkets Makt (People's Power Coalition) gikk Arroyo seirende ut av presidentvalget i 2004 med 40 prosent av stemmene. Den populistiske filmhelten Fernando Poe jr. fikk 36,5 prosent som fremste motkandidat. En dramatisk valgkamp krevde 117 dødsofre.

Arroyo i politisk turbulens

Politisk turbulens med til dels voldelige utslag og flere feilslåtte kuppforsøk preget Gloria Arroyos nye presidentperiode. Hun kom under kraftig press straks etter valget i 2004. Store folkemasser demonstrerte etter påstander om valgfusk. Men ulikt forgjengeren Joseph Estrada hadde Arroyo hæren og kirken på sin side. To ganger avverget hun opposisjonens fremstøt for å få henne stilt for riksrett. Etter omfattende uro i 2005 møtte presidenten en ny krise med unntakstilstand i februar 2006. Hæren grep da inn for å stanse et påstått kuppforsøk. 49 politikere og militære ble siktet for et komplott med sikte på å styrte Arroyo-styret. Nye angivelige kupplaner ble stanset i juli.

Arroyo fikk et moderat tilbakeslag ved valgene i mai 2007, men regjeringen maktet likevel å fortsette. Valgkampen kostet minst 120 mennesker livet. I november slo regjeringsstyrker ned enda et påstått kuppforsøk: En gruppe offiserer som sto tiltalt for et feilslått opprør mot Arroyo i 2003, klarte å bryte ut av rettslokalet og besatte et av landets største hoteller; derfra kringkastet de appeller om å styrte presidenten. Lojale styrker overmannet de tallmessig underlegne mytteristene.

Estrada dømt og benådet

Seks år etter at Joseph Estrada ble styrtet som president, ble han i september 2007 dømt til livsvarig fengsel og inndragning av kolossale beløp, i alt cirka 500 millioner kroner. Anklagen lød på massiv korrupsjon i ulike former. Bare en måned senere kunne han imidlertid gå ut av fengslet som fri mann. Han ble da benådet av Arroyo, som selv kom til makten da Estrada ble styrtet.

Trass i korrupsjonsdommen tyder meningsmålinger på at den tidligere actionskuespilleren fortsatt er populær, særlig blant landets mange fattige.

Kommunistiske og islamistiske opprør

Militære operasjoner mot ekstremistbevegelser, så vel islamistiske som kommunistiske, gikk fortsatt sin gang. Norge hadde siden 2001 vært tilrettelegger for en fredsprosess mellom regjeringen og den forbudte filippinske kommunistbevegelsen, her representert ved National Democratic Front (NDF) – den politiske avleggeren til geriljabevegelsen New People's Army (NPA). De formelle samtalene brøt igjen sammen mot slutten av 2004, men ny forhandlingskontakt ble etablert ved norsk mellomkomst i 2005. Etter samtalerunder mellom partene i Oslo ble det nytt brudd i juli 2006, etterfulgt av en større offensiv fra regjeringshæren. En ny forhandlingsrunde i Oslo november 2008 ga heller ikke resultat. Regjeringen insisterte nå på våpenhvile som vilkår for fortsatte drøftelser.

I desember 2008 markerte NPA 40-årsdagen for det kommunistiske opprøret med en femårsplan for etablering av geriljagrupper i alle landets 168 kongressvalgkretser. Hæren hevdet på sin side at ti av NPAs 80 «fronter» var blitt knust i løpet av 2008, og ytterligere åtte sterkt svekket. NPA antas å ha en styrke på 5000 geriljakrigere, en antatt halvering av styrken siden 1990-årene. Over 40 000 mennesker, flesteparten sivile, har mistet livet under konflikten siden 1960-årene.

Sør på Filippinene, særlig på hovedøyene Mindanao og Jolo, har hæren vært i sporadiske kamper med den svært ekstreme islamistgruppe Abu Sayyaf og en annen islamsk separatistbevegelse, Moro Islamic Liberation Front (MILF). Toppsjefen for Abu Sayyaf, Khadaffy Janjalani, ble i januar 2007 funnet drept etter kamper på Jolo. Kampene ble trappet opp i februar da over tusen USA-soldater deltok i en fellesmanøver sammen med filippinske tropper mot Abu Sayyaf. I april 2007 ble sju kristne evangelister halshugget av den islamistiske separatistgruppen. Amerikanske tropper har senere vært i aksjon mot den nå åpenbart sterkt svekkede ekstremistgruppen.

I juli 2008 forhandlet regjeringen frem en avtale med MILF om å utvide den selvstyrte muslimske regionen på Mindanao. Ytterligere 712 landsbyer skulle legges inn under Den autonome regionen muslimske Mindanao (ARMM). Dette banet vei for en gjenopptagelse av fredsforhandlinger, som blir sabotert av utbrytergrupper. Utvidelsen av den MILF-styrte regionen ble imidlertid annullert ved en rettslig kjennelse etter protester fra kristne grupper.

Internasjonal kritikk

Siden Arroyo kom til makten i 2001, har det vært en sterk stigning i antall drap på venstreradikale og menneskerettighetsaktivister. Enda flere er sporløst forsvunnet. I februar 2007 kom regjeringen med en oppsiktsvekkende rapport: Grupperinger innen hæren holdes her ansvarlig for drap på flere hundre politiske aktivister, i første rekke venstreradikale, siden 2001.

Ingen er blitt stilt rettslig til ansvar for likvidasjonene. FNs spesialutsending Philip Alston kom i 2007 med denne kritiske kommentaren: «Visse deler av de væpnede styrkene har ført en bevisst strategi ved å henrette lederne for organisasjoner på venstresiden, fjerne ledere for sivilsamfunnet, deriblant menneskerettighetsforkjempere, fagforeningsledere og forkjempere for landreformer. De har dertil truet et stort antall aktører i sivilsamfunnet og lagt bånd på den politiske debatten.»

Rapporten skapte problemer for Arroyo, som gjennomgående har støttet de militære mot beskyldninger om brudd på menneskerettighetene. Påskesøndag 2006 benådet Arroyo samtlige 1205 fanger som satt i filippinske fengsler med dødsdom over seg. Dødsstraffen ble dernest avskaffet etter vedtak i nasjonalforsamlingen i juni 2006. Dødsstraffen var blitt avskaffet første gang i 1987, men gjeninnført i 1994. I perioden 1999–2006 ble i alt sju av 1212 dødsdømte henrettet.

Økonomisk utvikling på 2000-tallet

Arroyo har ført en utpreget liberal økonomisk politikk, som inntil 2008 bidro til en massiv tilstrømning av utenlandsk investeringskapital. Regjeringen er av venstreopposisjonen blitt kritisert for å undergrave fagbevegelsen og svekke arbeidernes rettsvern. Den har også møtt kritikk fra lokalt hold for å ha gitt multinasjonale gruveselskaper konsesjoner i strid med lokalbefolkningens rettigheter. Det har blant annet stått strid om konsesjoner til det norske selskapet Intex Resources (tidligere Crew Minerals), som planlegger nikkelproduksjon av stort omfang på øya Mindoro.

Urolighetene som har preget Arroyos embetsperiode til tross: Inntil 2008 lå veksten i brutto nasjonalproduktet (BNP) i en årrekke stabilt i overkant av fem prosent, med en topp i 2007 på 7,3 prosent. Økende pengeoverføringer fra filippinere i utlandet har vært en svært viktig stimulans. 8,7 millioner filippinere, eller nærmere ti prosent av befolkningen, bor og arbeider utenlands, ifølge offisielle tall (2008). Overføringene antas å beløpe seg til over 80 milliarder kroner, eller godt over ti prosent av BNP. Etter en rekke gode år for eksportindustrien, særlig på Kina-markedet, ble også Filippinene i 2008 rammet av den globale finanskrisen. Med en av regionens mest åpne økonomier er Filippinene sårbar overfor svingninger i verdensøkonomien.

Generelt er fattigdommen fortsatt stor. Høy befolkningsvekst er blant grunnene til at den økonomiske veksten ikke har gitt tilsvarende bedring av levekårene for folk flest. Statsfinansene som har tradisjonelt vært i dårlig forfatning, har riktignok bedret seg noe under Arroyo-styret.

Filippinene ble rangert som nummer 102 av 179 land på FN-indeksen for levekår og menneskelig utvikling 2008. Landet var nummer 6 av 130 land på World Economic Forums likestillingsindeks i 2008 og nummer 141 av 180 land på Transparency International Corruption Index i 2008. Filippinene var i april 2009 et av fire land som ble svartelistet av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) for manglende vilje til samarbeid i skattesaker.

Årvisst rammes øyriket av kraftige tropiske uvær. I januar 2006 mistet over 1000 mennesker livet da en landsby på øya Leyte ble oppslukt av et kilometerbredt jordskred. Senere på året omkom rundt 1000 under tyfonen Durians herjinger. I juni 2008 mistet over 800 livet da en overbelastet ferge kullseilte under en tyfon.

Utenrikspolitikk

Forholdet til USA har dominert utenrikspolitikken. Under Marcos-regimet støttet Filippinene USAs politikk i Vietnam og deltok i krigen med en ingeniørbataljon. USA trakk seg i 1992 ut av sine militærbaser i landet, deriblant flåtebasen Subic Bay og flybasen Clark, etter at senatet i Manila hadde avslått et tilbud om forlengelse. Tilbaketrekningen markerte slutten på nesten 100 års militært nærvær. Det militære samarbeidet fikk i 1998 en ny start med en avtale om årlige fellesøvelser. Filippinene har siden 2001 sluttet opp om USA i «krigen mot terror». USA har tidvis hatt flere hundre militære rådgivere i landet for å trene Manila-hæren, blant annet i Abu Sayyaf-geriljaens kjerneområde lengst i sør.

Diplomatisk forbindelse med Kina ble etablert i 1976. Filippinene har vært i langvarig konflikt med Kina om enkelte av Spratlyøyene, som begge land gjør krav på. De to land har i senere år styrket de bilaterale forbindelser og forpliktet seg i år 2000 til å finne fredelige løsninger på regionale konflikter. Etter Marcos-regimets fall har Filippinene lagt økende vekt på å styrke forbindelsene med Europa og land i Midtøsten, men først og fremst med asiatiske naboland gjennom samarbeidsorganisasjonen ASEAN.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg