Stortinget vedtok i 2001 å iverksette prosessen for anskaffelse av nye kampfly til det norske forsvaret. I 2008 besluttet regjeringen at Norge skulle kjøpe 56 F-35 Lightning II med levering fra 2015 til en beregnet totalpris av 145 milliarder 2008-kroner.

Etter en lang vurdering av USAs Lockheed Martin F-35 Lightning II (JSF – Joint Strike Fighter) og Sveriges Saab JAS 39 Gripen NG (Next Generation – nå kjent som Gripen E), ble JSF i en melding fra statsministerens kontor 20. november 2008 utpekt som vinner i konkurransen om å bli Norges fremtidige kampfly.

JSF omtales som den eneste av kandidatene i stand til å møte kravene til operativ evne formulert av regjeringen. I tillegg er anskaffelseskostnadene for JSF seks milliarder kroner lavere enn for Gripen NG med sammenlignbar konfigurasjon.

Utenforstående tilhengere av JSF hadde på forhånd regnet med at teknisk/operativ kompetanse og økonomisk styrke knyttet til prosjektet ville veie tungt sammen med NATO-vurderinger og Luftforsvarets tilpasning til og erfaring med amerikanske våpensystemer. Gripen NG-tilhengerne brakte inn momenter som et bedre industrisamarbeid og muligheten for en mer felles svensk-norsk forsvarspolitikk. Fordi Gripen NG i stor grad bygger på tidligere Gripen-versjoner og deler av konstruksjonen er enklere enn JSFs, trodde tilhengerne også at Gripen ville bli rimeligere.

Slagkraften i Luftforsvaret ble utgjort i 2008/2009 av omkring 57 Lockheed Martin F-16 Fighting Falcon-fly. Status for disse flyene var regnet for å være god, blant annet fordi de fortløpende har vært oppdatert for å ivareta gjeldende nasjonale målsettinger og krav fra eller behov for NATO. Som alternativ til en nyanskaffelse kunne man derfor i utgangspunktet tenke seg en videreføring av F-16, eventuelt en kombinasjon av videreførte F-16 og nye kampfly. F-16-flyskrogene vil imidlertid være over 40 år gamle i 2020, slik at deletilgangen og den generelle tilstanden ville være beheftet med stor usikkerhet.

Ved behandlingen av Inst. S. nr. 342 (2000–2001) til St.prp. nr. 45 (2000–2001) vedtok Stortinget at en fremskaffelse av nye kampfly skulle forberedes. Dette arbeidet ble i fortsettelsen drevet gjennom ulike faser og med skiftende ressursinnsats så vel i Forsvarsdepartementet som i Forsvaret. Opprinnelig var det snakk om fire kandidater: Frankrikes Dassault Rafale, Europas Eurofighter Typhoon, Sveriges Saab JAS Gripen og USAs Lockheed Martin F-35 (JSF). I St.prp. nr 1 (2006–2007) ble imidlertid Stortinget informert om at Dassault hadde trukket seg fra kandidatvurderingen. Samtidig ble prosessen for oppfølging av de tre gjenværende kandidatene nærmere beskrevet.

Konseptene eller rollene beskrevet i St. prp. nr. 48 (2007–2008) omfatter luftmaktskategoriene kontraluft, anti-overflate, luftstøtte og strategiske operasjoner etter følgende definisjoner:

Kontraluft: Offensive og defensive kontraluftoperasjoner. Offensive operasjoner inkluderer sveip- og eskorteoperasjoner, dessuten luft-til-bakkeangrep mot luftforsvarselementer. Defensive operasjoner inkluderer luftpatrulje og avskjæring.

Anti-overflate: Interdiktoperasjoner, med andre ord angrep mot mål bak fiendens linjer, nærstøtte i urbane strøk, ødeleggelse av fiendtlig luftvern og maritime operasjoner både i åpent hav og kystforhold.

Luftstøtte: Væpnet rekognosering, elektronisk krigføring, støtte til søk og redning i krig, taktisk luftbåren luftkontroll, skadevurdering og overvåkning.

Strategiske operasjoner: Kampflyoperasjoner for å oppnå effekt mot fiendens strategiske tyngdepunkt. Operasjonene kan omfatte oppdrag innenfor alle tre luftmaktkategorier nevnt ovenfor.

Det forelå ingen innbyrdes vekting mellom luftmaktkategoriene, noe som innebar at ingen ble vurdert viktigere enn andre.

Som grunnlag for arbeidet med flyanskaffelsen ble det våren 2007 etablert et eget utredningsprosjekt under ledelse av Forsvarsdepartementet og med representanter fra Luftforsvaret, FLO (Forsvarets logistikkorganisasjon) og FFI (Forsvarets forskningsinstitutt) fullt integrert. Totalt var omkring 40 personer i full tids arbeid på prosjektet. I tillegg har det hele tiden vært benyttet ekstern kompetanse. Prosjektets fokus var å utarbeide det sentrale beslutningsdokumentet, kalt UFL (utvidet fremskaffelsesløsning).

For å kunne vurdere kampflykandidatene på en grundig, sammenlignbar og etterprøvbar måte, sendte Forsvarsdepartementet i januar 2008 ut en etterspørsel om bindende informasjon til myndighetsorganisasjonene bak de tre kandidatene. Både svenske og amerikanske myndigheter besvarte forespørselen innen tidsfristen 28. april 2008, mens det ikke kom noe svar fra Tyskland. Denne reaksjonen bekrefter en uttalelse fra Eurofighter-direktør David Hamilton i desember 2007 om at selskapet ville trekke sin kandidat «fordi Norge uoffisielt alt har utpekt JSF som vinner og derved skapt et dårlig konkurranseklima».

Av de to gjenværende var det altså JSF som trakk det lengste strået. «Begge kandidatene har blitt vurdert i henhold til fire ulike trusselbilder, tre nasjonale og ett internasjonalt. De tre ulike nasjonale trusselbildene dreier seg blant annet om forsvar av landområder, suverenitetshevdelse i nordområdene og forsvar av befolkningssentra. Det internasjonale scenariet er det som tilsvarer NATOs fredsbevarende operasjoner. Dette er de samme trusselbildene som er lagt til grunn i Langtidsplanen for Forsvaret», uttalte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen 20. november 2008. «JSF vurderes til å være bedre enn Gripen NG innenfor alle kampflyets hovedoppgaver – informasjonsinnhenting og overvåkning, samt bekjempe mål i luften, på bakken og på havoverflaten».

Så vel Saab som det politiske miljøet i Sverige ga uttrykk for skuffelse over utfallet av konkurransen, og det fremkom påstander om regnefeil i beslutningsgrunnlaget. Disse påstandene er avvist av Forsvarsdepartementet.

19. desember 2008 la regjeringen frem St. prp. nr. 36 (2008–2009) om Nye kampfly til Forsvaret, og foreslo at det ble innledet en forhandlingsprosess for anskaffelse av F-35 Lightning II Joint Strike Fighter med planlagt innfasing 2015–2020 og et siktemål på 56 fly (52 operative og 4 til utdannelse og trening). Levetidskostnadene (fly, våpen, logistikkløsning, infrastruktur og drift) i et 30-års perspektiv ble anslått til 145 milliarder 2008-kroner. Den foreslåtte anskaffelsen var ikke bare den største noensinne for Forsvaret, men den største for Norge hvis man unntar petroleumsvirksomheten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.