Etter en lang vurdering av USAs Lockheed Martin F-35 Lightning II JSF (Joint Strike Fighter) og Sveriges Saab JAS (Jakt, Attack, Spaning) 39 Gripen NG (Next Generation), ble JSF i en melding fra statsministerens kontor 20. november 2008 utpekt som vinner i konkurransen om å bli Norges fremtidige kampfly.

JSF omtales som den eneste av kandidatene i stand til å møte kravene til operativ evne formulert av regjeringen. I tillegg er anskaffelseskostnadene for JSF seks milliarder kroner lavere enn for Gripen NG med sammenlignbar konfigurasjon.

Utenforstående tilhengere av JSF hadde på forhånd regnet med at teknisk/operativ kompetanse og økonomisk styrke knyttet til prosjektet ville veie tungt sammen med NATO-vurderinger og Luftforsvarets tilpasning til og erfaring med amerikanske våpensystemer. Gripen NG tilhengerne brakte inn momenter som et bedre industrisamarbeid og muligheten for en mer felles svensk-norsk forsvarspolitikk. Fordi Gripen NG i stor grad bygger på tidligere Gripen-versjoner og deler av konstruksjonen er enklere enn JSFs, trodde tilhengerne også at Gripen ville bli rimeligere.

Slagkraften i Luftforsvaret utgjøres i 2008/2009 av ca. 57 Lockheed Martin F-16 Fighting Falcon-fly. Status for disse flyene er god, blant annet fordi de fortløpende er oppdatert for å ivareta gjeldende nasjonale målsettinger og krav fra eller behov for NATO. Som alternativ til en nyanskaffelse kunne man derfor i utgangspunktet tenke seg en videreføring av F-16, evt. en kombinasjon av videreførte F-16 og nye kampfly. F-16 flyskrogene vil imidlertid være over 40 år gamle i 2020, slik at deletilgangen og den generelle tilstanden ville være beheftet med stor usikkerhet.

Ved behandlingen av Inst. S. nr. 342 (2000–2001) til St.prp. nr. 45 (2000–2001) vedtok Stortinget at en fremskaffelse av nye kampfly skulle forberedes. Dette arbeidet ble i fortsettelsen drevet gjennom ulike faser og med skiftende ressursinnsats så vel i Forsvarsdepartementet som i Forsvaret. Opprinnelig var det snakk om fire kandidater: Frankrikes Dassault Aviation Rafale, Europas EADS (European Aeronautic Defence and Space) Eurofighter Typhoon, Sveriges Saab JAS Gripen og USAs Lockheed Martin JSF. I St.prp. nr 1 (2006–2007) ble imidlertid Stortinget informert om at Dassault hadde trukket seg fra kandidatvurderingen. Samtidig ble prosessen for oppfølging av de tre gjenværende kandidatene nærmere beskrevet.

Konseptene eller rollene beskrevet i St. prp. nr. 48 (2007–2008) omfatter luftmaktskategoriene kontraluft, anti-overflate, luftstøtte og strategiske operasjoner etter følgende definisjoner:

Kontraluft: Offensive og defensive kontraluftoperasjoner. Offensive operasjoner inkluderer sveip- og eskorteoperasjoner, dessuten luft-til-bakkeangrep mot luftforsvarselementer. Defensive operasjoner inkluderer luftpatrulje og avskjæring.

Anti-overflate: Interdiktoperasjoner, med andre ord angrep mot mål bak fiendens linjer, nærstøtte i urbane strøk, ødeleggelse av fiendtlig luftvern og maritime operasjoner både i åpent hav og kystforhold.

Luftstøtte: Væpnet rekognosering, elektronisk krigføring, støtte til søk og redning i krig, taktisk luftbåren luftkontroll, skadevurdering og overvåkning.

Strategiske operasjoner: Kampflyoperasjoner for å oppnå effekt mot fiendens strategiske tyngdepunkt. Operasjonene kan omfatte oppdrag innenfor alle tre luftmaktkategorier nevnt ovenfor.

Det forelå ingen innbyrdes vekting mellom luftmaktkategoriene, noe som innebar at ingen ble vurdert viktigere enn andre.

Som grunnlag for arbeidet med flyanskaffelsen ble det våren 2007 etablert et eget utredningsprosjekt under ledelse av Forsvarsdepartementet og med representanter fra Luftforsvaret, FLO (Forsvarets logistikkorganisasjon) og FFI (Forsvarets forskningsinstitutt) fullt integrert. Totalt var ca. 40 personer i full tids arbeid på prosjektet. I tillegg har det hele tiden vært benyttet ekstern kompetanse. Prosjektets fokus var å utarbeide det sentrale beslutningsdokumentet, kalt UFL (utvidet fremskaffelsesløsning).

For å kunne vurdere kampflykandidatene på en grundig, sammenlignbar og etterprøvbar måte, sendte Forsvarsdepartementet i januar 2008 ut en etterspørsel om bindende informasjon til myndighetsorganisasjonene bak de tre kandidatene. Både svenske og amerikanske myndigheter besvarte forespørselen innen tidsfristen 28. april 2008, mens det ikke kom noe svar fra Tyskland. Denne reaksjonen bekrefter en uttalelse fra Eurofighter-direktør David Hamilton i desember 2007 om at selskapet ville trekke sin kandidat «fordi Norge uoffisielt alt har utpekt JSF som vinner og derved skapt et dårlig konkurranseklima».

Av de to gjenværende var det altså JSF som trakk det lengste strået. «Begge kandidatene har blitt vurdert i henhold til fire ulike trusselbilder, tre nasjonale og ett internasjonalt. De tre ulike nasjonale trusselbildene dreier seg blant annet om forsvar av landområder, suverenitetshevdelse i nordområdene og forsvar av befolkningssentra. Det internasjonale scenariet er det som tilsvarer NATOs fredsbevarende operasjoner. Dette er de samme trusselbildene som er lagt til grunn i Langtidsplanen for Forsvaret», uttalte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen 20. november 2008. «JSF vurderes til å være bedre enn Gripen NG innenfor alle kampflyets hovedoppgaver – informasjonsinnhenting og overvåkning, samt bekjempe mål i luften, på bakken og på havoverflaten».

Så vel Saab som det politiske miljøet i Sverige ga uttrykk for skuffelse over utfallet av konkurransen, og det fremkom påstander om regnefeil i beslutningsgrunnlaget. Disse påstandene er avvist av Forsvarsdepartementet.

19. desember 2008 la regjeringen frem St. prp. nr. 36 (2008–2009) om Nye kampfly til Forsvaret, og foreslår at det innledes en forhandlingsprosess for anskaffelse av F-35 Lightning II Joint Strike Fighter. Planlagt innfasing er 2015–2020. Siktemålet er 56 fly (52 operative og 4 til utdannelse og trening). Levetidskostnadene (fly, våpen, logistikkløsning, infrastruktur og drift) i et 30-års perspektiv er anslått til 145 milliarder 2008-kroner. Den foreslåtte anskaffelsen blir ikke bare den største noensinne for Forsvaret, men den største for Norge hvis man unntar petroleumsvirksomheten.

Lockheed Martin F-35 Lightning II omtales som et femte generasjons, énseters, énmotors, multirolle kampfly med stealth-egenskaper. Flyet er et resultat av det amerikanske forsvarsdepartementets JSF-program, som fra midten av 1990-årene ble utredet for å erstatte F-16 Fighting Falcon, A-10 Thunderbolt II, F/A-18 Hornet og AV-8B Harrier II. 26. oktober 2001 ble en kontrakt for systemutvikling og demonstrasjon tildelt Lockheed Martin for X-35, som vant over Boeing X-32.

F-35 vil bli levert i tre versjoner med 80 % felles deler: F-35A CTOL (Conventional Takeoff and Landing), F-35B STOVL (Short Takeoff and Vertical Landing) og F-35C CV (Carrier-Based). Kun F-35A er aktuell for Norge.

Flere av trekkene ved F-35 minner om Lockheed Martins F-22 Raptor, men flyet bruker altså bare én motor. Cockpiten har en forholdsvis stor dataskjerm (50 · 20 cm), og vil trolig få delvis talestyring. Istedenfor HUD (head up display) med projisering på frontglasset, vil HMDS (helmet mounted display system, et datavisningssystem på hjelmen) bli benyttet. Styring av selve flyet skjer elektronisk med en kort stikke på høyre side og ytelsesregulering av motoren på venstre. Katapultsetet er levert av Strobritannias Martin-Baker.

To typer jetmotorer er tilgjengelig, en Pratt & Whitney F135 (skyvkraft 111 kN, 178 kN med etterbrenner) eller en General Electric/Rolls Royce F136. STOVL-versjoner av begge typer vil benytte Rolls-Royce's LiftSystem, som blant annet består av en akseldrevet løftvifte, drivaksling og clutch pluss en svingbar dyse som dirigerer avgassene fra jetmotoren nedover ved halepartiet.

Bevæpningen på F-35A omfatter en fireløps, roterende 25 mm kanon med 180 skudd innvendig montert, dessuten opptil to styrte luft-til-luft missiler og to 910 kg luft-til-bakke missiler, også innvendig båret.

Flyets viktigste sensor er en radar konstruert av Northrop Grumman Electronic Systems og utfylt med en elektro-optisk målindikator konstruert av Lockheed Martin og British Aerospace. Målindkatoren sitter under flyets nese, mens andre elektro-optiske sensorer for missilangrepvarsling, hjelp til navigasjon og nattoperasjoner er fordelt på andre steder.

F-35 programmet har et sterkt internasjonale tilsnitt, med Storbritannia, Italia, Nederland, Canada, Tyrkia, Australia, Norge og Danmark som bidragsytere av totalt 4,375 milliarder dollar til dekning av utviklingskostnadene på anslagsvis noe over 40 milliarder dollar. Kjøpet av for eksempel 2400 fly vil kunne koste ytterligere 200 milliarder, men foreløpige tall fra de ni partnerne antyder en samlet anskaffelse på over 3100 F-35 fly ut 2035.

Det er tre nivåer av internasjonal deltakelse. Storbritannia er eneste Nivå 1-partner, med et bidrag på 2,5 milliarder dollar ifølge en avtale inngått i 1995. Nivå 2- partnere er Italia (1 milliard dollar) og Nederland (800 millioner dollar). Nivå 3-partnerne er Canada (475 millioner dollar), Tyrkia (195 millioner dollar), Australia (144 millioner dollar), Norge (122 millioner dollar) og Danmark (110 millioner dollar). Dessuten er Israel og Singapore med som såkalte Security Cooperative Participants.

For Norges vedkommende strekker bidragsfasen seg over 10 år (2002–2012). Gjenkjøpsytelser og industriavtaler er en viktig del av samarbeidsgrunnlaget, og Norge har flere ganger truet med å trekke seg fordi tilbudet om industriavtaler ikke har vært godt nok.

Storbritannias opprinnelige planer omfattet anskaffelse av 138 kampfly av F-35B versjonen for bruk i Royal Air Force og Royal Navy, men det er fra britisk side gitt uttrykk for irritasjon over manglende muligheter for innsikt i teknologien slik at vedlikehold og oppgradering kan skje uten amerikansk medvirkning.

Den første F-35A var ferdig bygd ved Lockheed Martins fabrikkanlegg i Forth Worth, Texas, 19. februar 2006, og fløy for første gang 15. desember samme år. De første prøver med brenselfylling i luften fant sted 12. mars 2008, og første flygning med hastighet over lydens ble gjennomført 13. november 2008 (1,05 M i en høyde av 9144 m). Første F-35B var på vingene 11. juni 2008. Den første serieproduserte F-35A skal etter planen leveres i 2010.

JAS 39 Gripen NG betraktes som et fire og en halv generasjons kampfly, det nyeste i en serie med aner tilbake til slutten av 1970-årene og ønsket om å finne en erstatning for det svenske flyvåpenets Saab 35 Draken og Saab 37 Viggen. Studier ble satt i gang i 1980, utvikling i 1982. Sverige valgte altså fortsatt å satse på egenproduserte fly istedenfor å anskaffe utenlandske alternativer som for eksempel USAs F-16 eller F/A-18.

Første Gripen var ferdig bygd 26. april 1987, og første flygning fant sted 9. desember 1988. Flyet har et deltaformet vingeparti, canardflater og én motor. Det kan operere fra 800 meters runwayer, eller i et knipetak på rette, brede veistrekninger. Cockpiten har tre 21 · 16 cm dataskjermer, HUD, senterstikke og motorkontroll på venstre side. Flyets radar er utviklet av Ericsson og GEC-Marconi, og den faste bevæpningen består av en 27 mm Mauser kanon med 120 skudd.

Gripen brukes av det svenske flyvåpenet, som har bestilt 204 fly, hvorav 28 tosetere. Flyvåpenet i Tsjekkia og Ungarn leier 14 fly hver, og leveranser av 26 fly til Sør-Afrika begynte i april 2008.

Den videreutviklede Gripen NG har blant annet en kraftigere motor, større rekkevidde og mer plass til våpen. Flyet finnes foreløpig bare i form av en toseters New Technology Demonstrator, som ble presentert 23. april 2008 og fløy for første gang 27. mai samme år.

Vingespenn (m) Lengde (m) Største startvekt (kg) Typisk hastighet (M) Fast bevæpning
Lockheed Martin F-35A Lightning II 10,7 15,7 30 900 1,6 25 mm kanon
Saab JAS 39 Gripen NG 8,4 m 14,1 16 000 2,0 27 mm kanon

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.