hardbop

Hardbop er en undersjanger av jazz og en stilretning som utviklet seg i forlengelsen av bebop. Uttrykket begynte å komme i bruk av kritikere så vel som plateselskaper fra rundt midten av 1950-tallet av. Stilretningen kjennetegnes blant annet av tydeligere innslag av blues, rhythm and blues, og gospel.

Hardbop blir ofte ansett som en motsats til cool jazz, selv om flere musikere gjerne opererte innen begge stilretningene. Bredt forstått er hardbop mer direkte i uttrykket enn cool jazz, spillet er i større grad preget av en tydelig emosjonelt engasjert tilnærming, og rytmene er mer energiske og vigorøse. Hardbop har også blitt kalt for funky hardbop. Hardbop-uttrykket oppstod i stor grad blant musikere som ankom storbyene New York og Chicago, men også Detroit, fra andre, mindre byer og steder, og mange ser på det mer heftige uttrykket som en refleksjon av storbyens hektiske og travle liv.

Blant foregangsmusikerne innen hardbop kan man regne Miles Davis, som ironisk nok også hadde vært sentral i utviklingen av cool jazz. Davis' album Walkin', som ble innspilt i 1954, men utgitt først i 1957, er et eksempel på hardbop. Andre sentrale aktører og utviklere av stilen er Cannonball Adderley, Art Blakey, John Coltrane, Charles Mingus, Sonny Rollins og Horace Silver. Særlig Davis, Coltrane og Mingus strekte hardbop-uttrykket ytterligere, og utviklet seg senere i andre retninger, herunder det som gjerne kalles postbop.

Hardbop hadde sin storhetsperiode ved andre halvdel av 50-årene og et stykke utover 60-tallet.