Brekkebunad (kvinne)

Tradisjonelt har ikke livene i Brekke hatt maljer og snøring slik som i Indre Sogn, men snittet var det samme begge stedene. Noen av de tidlige livene med snøring er imidlertid fortsatt i bruk i dag. Livet lages vanligvis i rødt ullstoff, som oftest med innvevd mønster, og både grønne og svarte kanter er brukt. Det er best belegg for de svarte kantene i Brekke, og disse er vanligst i dag. Langs kantene er det lagt to svarte ulltråder som er sydd fast med korssting med hvit tråd.

Heimen Husflid i Oslo har de seinere åra produsert en bunad fra Brekke på bakgrunn av et liv fra Sætre i Brekke. Det er i rød ullsateng med innvevd mønster.

Til bunaden er det vanlig å ha sølvborer på livet.

Tradisjonelt var stakk og liv to atskilte plagg, men til bunaden er de sydd sammen. Utgangspunktet for bunadstakken er en grønn stakk som skal være fra cirka 1840. Det fortelles at den var en av tre stakker en brud fikk lagd seg: en blå til kvelden før bryllupet, en rød til sjølve bryllupsdagen og en grønn til dagen etter. I begynnelsen ble det lagd både grønne og svarte bunadstakker. I dag er stakken som oftest grønn.

Stakken er lagt i løse folder og sydd fast til ei linning som festes til livet. Nederst har stakken en kant av rødt ullstoff. På kanten er det lagt to røde ulltråder som er festet med korssting i hvitt. Ovenfor kanten er det plassert en brodert bord, med et mellomrom mellom kanten og borden. På originalstakken var borden i rødt og grønt, men til bunaden er det tilføyd gult og svart. Borden broderes i dragsøm. Den røde kanten, mellomrommet og den broderte borden har lik bredde.

Det er flere typer belte i bruk. Gifte kvinner bruker stølebelte med forgylte støler. Ugifte bruker brodert belte, som oftest likt som borden på stakken, eller en annen type broderi. Mange har slike gamle belter i familien, og kopierer disse.

Det er bevart mange bringeduker i Brekke, utført i ulike teknikker som korssting, dragsøm, klostersøm og ikke minst applikasjon. Til dagens bunader er det vanlig å lage seg bringeduker innenfor variasjonene en finner i det gamle materialet.

I Brekke, som andre steder i landet, ble det brukt ulike typer skjorte til de første bunadene. Etter hvert tok en tak i gamle mønster og broderiteknikker. I dag brukes samme skjorte til bunaden fra Brekke som til den fra Indre Sogn. De lages i primærsnitt, med broderi på halskrage og håndlinninger. Noen har også ei bringelist med broderi. Broderiet utføres i enten svartsøm eller hvitsøm, med ulike teknikker, for eksempel smøyg.

Klara Semb anbefalte jentene å ta i bruk gamle forklær som de hadde hjemme. Det var flere som hadde svarte silkeforklær, med eller uten mønster.

Marta M. Asheim brukte et brureforkle hun hadde arvet. Hun gikk seinere på Industriskolen i Oslo, og ble oppfordret av fru Schirmer, som var lærer der, til å leite etter alternative forklær som var vevd. Hun fant et i smettevev, byttet ut den blå bunnfargen med svart og satte det i produksjon. Mønsteret er i hvitt, rødt og grønt. Forkleet har vært i bruk til både denne bunaden og den fra Indre Sogn.

Tradisjonen tilsier at forkleet skal gå helt ned til stakkekanten, for på den bevarte stakken er det verken rød kant eller brodert bord foran, der forkleet dekker. I dag brukes begge variantene.

Hodeplagget for gifte kvinner i Brekke har tradisjonelt vært ei svart lue. Den har aldri vært ute av bruk, for da bunaden ble skapt på 1920-tallet, gikk kvinnene med samme type lue til kjole eller lokalpreget klesdrakt. De svarte luene var til kirkebruk, og under disse hadde de ei hvit lue. Hvit lue var i tillegg i bruk til hverdag og helg. Disse luene er av samme type som luene i Masfjorden i Nordhordland, og fasongen har røtter tilbake til et moteplagg fra renessansen.

Lua er sydd sammen av to like deler, og den har rynkesnor med band i nakken, som gir fasong til lua. Den hvite underlua hadde samme fasong som den svarte, men var av lerret. Den svarte lua kalles også kjølhue, og lages i dag som tidligere i ulike materialer, for eksempel silkesateng eller silkedamask. Til dagens bunadbruk er det gjerne sydd på en hvit blonde langs framkanten. Den tida både hvit og svart lue var i bruk, satt blonden på den hvite lua, som var synlig foran den svarte. Banda i nakken er dekorert med dusker i ulike farger, og over duskene er det fargede perler.

De ugifte kvinnene viklet håret inn i band. Dette kalles rogger, og teknikken kalles rogging. Banda er vevd på grindvev, og ble regnet som en kunnskap de fleste kvinner behersket. Roggeteknikken er overlevert via Klara Semb fra Sigrid Wergeland, som var 93 år da hun lærte det bort, i 1925. Håret deles med midtskill fra panne til isse, men samles i nakken. Der tar en midten på roggebandet og vikler en omgang rundt alt håret. Så deles håret i to like deler, som igjen deles i to. En holder den ene halvdelen av bandet fast, mens en vikler med den andre. Roggebandet vikles i åttetallform omkring de to hårduskene. Prosessen gjentas på den andre halvdelen av håret, før roggene legges i krans rundt hodet. Endene på banda knytes i nakken. I begge ender av roggebandet er det to dusker som henger ned på ryggen.

Åse Lange registrerte i forbindelse med sin avhandling et slikt roggeband, som var lagd til en av de første bunadene. Det var vevd av hvitt bomullsgarn og rødt ullgarn, var én centimeter bredt og 316 centimeter langt.

I likhet med andre områder av landet der en har viklet band omkring håret på lignende måte, har en også her begynt å lage løse rogger til jenter med kort hår. Disse brukes i dag også av en del som har langt hår.

Da de tok opp igjen klesskikken som bunad i 1925, var ei rød trøye blant plaggene som var framme. Den hadde hørt sammen med den grønne stakken som ble brukt som utgangspunkt. Klara Semb ivret for at trøya skulle komme i bruk igjen, men den var imidlertid ikke så interessant for de unge jentene, for allerede på det tidspunktet var norsk bunad sterkt forbundet med hvite skjorteermer.

I forbindelse med utstillinga i Bergen i 1951 lagde Husfliden i Bergen ei trøye etter den gamle fra Brekke. Tanken var å bruke den til bunaden som går under navnet Sognebunad. Noen få fikk også lagd seg trøye til Brekke-bunaden.

Den gamle trøya er i rød vadmel, kantet med grønt. På den grønne kanten var det påsydd to røde ulltråder med hvite korssting. Halsskjæringa er firskåren foran, slik at det blir to innhakk. Framkantene er rette, men når en tar trøya sammen i livet, spriker den slik at bringeduken syns. I ryggen er det sydd inn ei kile midt på nederst på trøya, slik at den får vidde. Ermene er kantet på samme måte som halsringing og framkanter. De som har lagd seg trøye til bunaden, har kopiert fasongen til den gamle, men lager den i samme ullstoff som livet. Trøyetypen er kjent flere steder, blant annet i Hordaland, der den kalles laskatrøye etter kilen i ryggen.

Til bunaden brukes en rød understakk i et stødig materiale, og svarte strømper.

Det er ikke lagd eget sølv til bunaden. En bruker de ulike typene søljer som regnes for å høre til i Sogn. Det er vanlig med en dobbel halsknapp øverst i skjorta, enten som knapp eller omgjort til nål. I bringa brukes gjerne ei sølje, og i skjorteermene mansjettknapper. Stølebelte og stølene på livet kan være både sølvfarget og gullfarget.