Almindingen er et skogsområde som befinner seg omtrent midt på Bornholm i Danmark, og er selve hjertet på øya. Arealet er 24 km2, og høyeste punkt Rytterknægten, 162 moh. Grunnfjellet er synlig mange steder, særlig i sprekkedalene, noe som kommer tydelig til uttrykk i den 12 kilometer lange Ekkodalen.

I Almindingen ligger dessuten to gamle borganlegg, Gamleborg fra vikingtiden og Lilleborg fra middelalderen.

Det mest spesielle ved Almindingen er Almijnsgærdet, et omlag 20 kilometer langt steingjerde som rammer inn den eldste delen av Almindingen, og som er reist av løytnant Hans Rømer. Gjerdet sto ferdig i 1809.

Almindingen var fra gammelt av felleseie og ble utnyttet til både brensel og beitemark. Bornholm eksporterte årlig tusenvis av dyr til Tyskland, dyr som hadde beitet i Almindingen. I middelalderen var bøndene tvunget til å levere ved til horder av embetsmenn, helt fra kommandanten på Hammershus festning og ned til sogneprestene. Dessuten gikk det med en del bjerkeved til destillasjonsapparatene på gårdene omkring. Dette, kombinert med manglende nyplanting, resulterte i at skogen forsvant, og landskapet vokste til med lyng. På slutten av 1700-tallet var det knapt 80 hektar skog igjen. Noen av de gamle agnbøkene og eiketrærne er fortsatt i live i nærheten av Jomfrubjerget og Christianshøj.

At skogen forfalt, resulterte i at både hjort og rådyr forsvant. Bornholm har også hatt stammer av elg og reinsdyr. Den siste hjorten ble skutt på slutten av 1700-tallet, men om lag ett hundre år senere ble de gjeninnført ved en «beklagelig, men vel gennemtænkt fejltagelse,» og i dag teller flokken tolv tusen dyr.

Det kongelige Rentekammer forsøkte å selge det forstlige konkursbo stykkevis i 1774, men ingen interessenter lot seg friste. Ikke før i 1796, da kjøpmann Juchum Ancker Bohn ble fasinert av landskapet og den friske luften, og bød fem tusen riksdaler for å overta hele området. Beløpet var så høyt at Rentekammeret fattet mistanke, og besluttet å gjenreise Almindingen som skog etter en grundig befaring i terrenget. I 1800 kom så bornholmeren Hans Rømer inn i historien som holstførster.

I motsetning til sine forgjengere var han driftig, initiativrik og selvgående. En av de første oppgavene han ga seg i kast med, var Almijnsgærdet, et imponerende stykke ingeniørkunst sett med datiden øyne. På utsiden har stengselet en helt loddrett vegg, på innsiden en påkastet jordvoll. Selv i dag imponerer innhegningen, der den med den største selvfølgelighet glir snorrett gjennom landskapet, for mesteparten av gjerdet er fortsatt intakt. Fordi gjerdet hindret buskap å trenge inn, kunne Rømer konsentrere seg om å plante skog, og i 1827 var han ferdig. Da var alle 828 hektar innenfor gjerdet tilplantet, og i dag er lyngbakkene så godt som fordrevet.

Rømer døde i 1836, og i 1893 ble en bauta til minne om ham reist ved hans gamle planteskole ved Christianshøj av «en taknemmelig efterslægt.» På bautaen står innskriften: «Med Dygtighed og stor Udholdenhed forenede han den varmeste Kjærlighed til den Virksomhed han var kaldet til og skabde derved denne herlige Skov.» Forfatteren Vilhelm Bergsøe oppsummerte Rømers liv slik: «Døde Natur, ved ham fik du Livet tilbage.»

I Almindingen finnes både naturskog og kulturskog. Naturskog får ligge urørt eller drives med gamle driftsformer. Særlig langs Ekkodalen finnes naturskogen. Her er trærne etterkommere av trær som selv er innvandret, en blandingsskog av einer, vintereik, agnbøk, lind, rogn og mye kirsebær. Det meste av kulturskogen er menneskeskapt. Skogen ble særlig tilplantet med rødgran og andre nåletrær, og som stadig dekker størstedelen av arealet. Det finnes også store områder med eik og bøk. Bøk forekommer ikke naturlig på Bornholm, men ble innført like etter 1800.

Akkurat som på mange andre øyer er det relativt få dyre- og plantearter på Bornholm. Reven ble utryddet av skabb omkring 1990, men i 2012 ble det som et prøveprosjekt satt ut europeisk bison i området Svinemosen. Dyrene kommer fra Bialowieza i Polen, der nasjonalparken er kjent nettopp for sine bisoner. Bastemosen er kjent for sitt rike fugleliv. Her finnes først og fremst traner, men også aftenfalk, grågås, lerkefalk, pungmeis, sivhauk, sivhøne, sivsanger, sothøne og vannrikse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.