Almindingen er et skogsområde som befinner seg omtrent midt på øya Bornholm i Danmark, og er selve hjertet på øya. Arealet er 24 kvadratkilometer, og det høyeste punktet, Rytterknægten, ligger 162 meter over havet. Grunnfjellet er synlig mange steder, særlig i sprekkedalene, noe som kommer tydelig til uttrykk i den tolv kilometer lange Ekkodalen.

I Almindingen ligger dessuten to gamle borganlegg; Gamleborg fra vikingtiden og Lilleborg fra middelalderen.

Det mest spesielle ved skogsområdet er et om lag 20 kilometer langt steingjerde, Almindingsgærdet, reist av løytnant Hans Rømer (1770–1836). Gjerdet sto ferdig i 1809 og rammer inn den eldste delen av Almindingen.

Almindingen var fra gammelt av felleseie (allmenning) og ble utnyttet til både brensel og beitemark. Bornholm eksporterte årlig tusenvis av dyr til Tyskland, dyr som hadde beitet i Almindingen. I middelalderen var bøndene tvunget til å levere ved til horder av embetsmenn, helt fra kommandanten på Hammershus festning og ned til sogneprestene. Dessuten gikk det med en del bjerkeved til destillasjonsapparatene på gårdene omkring. Dette, kombinert med manglende nyplanting, resulterte i at skogen forsvant og landskapet vokste til med lyng. På slutten av 1700-tallet var det knapt 80 hektar skog igjen. Noen av de gamle agnbøkene og eiketrærne i nærheten av Jomfrubjerget og Christianshøj er fortsatt i live.

Det at skogen forfalt resulterte i at både hjort og rådyr forsvant. Bornholm har også hatt stammer av elg og reinsdyr. Den siste hjorten ble skutt på slutten av 1700-tallet, men om lag 100 år senere ble dyrene gjeninnført ved en «beklagelig, men vel gennemtænkt fejltagelse,» og i dag teller flokken 12 000 dyr.

Det kongelige Rentekammer forsøkte å selge det forstlige konkursboet stykkevis i 1774, men ingen interessenter lot seg friste før i 1796, da kjøpmann Juchum Ancker Bohn ble fascinert av landskapet og den friske luften, og bød 5000 riksdaler for å overta hele området. Beløpet var så høyt at Rentekammeret fattet mistanke, og besluttet å gjenreise Almindingen som skog etter en grundig befaring i terrenget. I 1800 kom så bornholmeren Hans Rømer inn i historien som holstførster.

I motsetning til sine forgjengere var han driftig, initiativrik og selvgående. En av de første oppgavene han ga seg i kast med, var å bygge et 20 kilometer langt steingjerde; et imponerende stykke ingeniørkunst sett med datidens øyne. På utsiden har stengselet en helt loddrett vegg, på innsiden en påkastet jordvoll. Mesteparten av gjerdet er fortsatt intakt, og innhegningen som med den største selvfølgelighet glir snorrett gjennom landskapet, er et imponerende syn. Fordi gjerdet hindret buskap i å trenge inn, kunne Rømer konsentrere seg om å plante skog, og i 1827 var han ferdig. Da var hele området på 828 hektar innenfor gjerdet tilplantet, og i dag er lyngbakkene så godt som fordrevet.

Rømer døde i 1836, og i 1893 ble det reist en bauta til minne om ham ved hans gamle planteskole ved Christianshøj av «en taknemmelig efterslægt.» På bautaen står innskriften: «Med Dygtighed og stor Udholdenhed forenede han den varmeste Kjærlighed til den Virksomhed han var kaldet til og skabde derved denne herlige Skov.» Forfatteren Vilhelm Bergsøe oppsummerte Rømers liv slik: «Døde Natur, ved ham fik du Livet tilbage.»

I Almindingen finnes både naturskog og kulturskog. Naturskog får ligge urørt eller blir drevet med gamle driftsformer. Særlig langs Ekkodalen finnes naturskog. Her er trærne etterkommere av trær som selv er innført; en blandingsskog av einer, vintereik, agnbøk, lind, rogn og mye kirsebær. Det meste av kulturskogen er menneskeskapt. Skogen ble særlig tilplantet med rødgran og andre nåletrær som dekker størstedelen av arealet. Det finnes også store områder med eik og bøk. Bøk forekommer ikke naturlig på Bornholm, men ble innført like etter 1800.

Som på mange andre øyer i Danmark er det relativt få dyre- og plantearter på Bornholm. Reven ble utryddet av skabb omkring 1990. I 2012 ble det som et prøveprosjekt i et avlsprogram satt ut syv europeiske bisoner i området Svinemosen i et forsøk på å bevare arten. Dyrene kom fra Białowieska i Polen, der nasjonalparken er kjent nettopp for sine bisoner. Bisonene i Almindingen har funnet seg godt til rette og i løpet av fire år ble bestanden fordoblet.

Området Bastemosen er kjent for sitt rike fugleliv. Her finnes først og fremst traner, men også aftenfalk, grågås, lerkefalk, pungmeis, sivhauk, sivhøne, sivsanger, sothøne og vannrikse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.