3D-printing, additiv tilvirking, fellesbetegnelse for teknikker som bygger objekter i fast materiale med utgangspunkt i en tredimensjonal digital modell. Arbeidet utføres av en 3D-printer.  Prosessen skiller seg radikalt fra tradisjonell bearbeiding, der komponenter bygges ved å skille spon fra et arbeidsstykke.

I sin enkleste form skjer 3D-printing ved at materiale ekstruderes i varm tilstand gjennom en dyse og fester seg på overflaten lag for lag. I mer avanserte printere brukes pulver eller tråd som smeltes før det treffer overflaten. Et annet prinsipp er at materiale legges på fra et pulverbad eller bad av flytende stoff.

En lang rekke materialtyper har vist seg anvendelige for additiv tilvirkning: ulike polymerer og plaststoffer, metaller, legeringer, keramer og kompositter, næringsstoffer og biologisk materiale.

3D-printing har vist seg å kunne framstille komponenter med en indre og ytre geometrisk kompleksitet som det er umulig å lage med tradisjonelle sponfraskillende prosesser. Det er på enkelte hold knyttet store forventninger til additiv tilvirkning innen vareproduksjon, og særlig til mer spesialiserte komponenter, f.eks. innen bioteknologi

3D-printing kan føres tilbake til 1983, da den amerikanske ingeniøren Chuck Hull utviklet en metode for additiv tilvirkning kalt stereolitografi. En laserstråle føres i et forhåndsprogrammert mønster over et kar med med flytende, lyssensitiv plastmasse slik at overflatelaget herdes ved fotopolymerisasjon. Underlaget for arbeidsstykket senkes deretter ett hakk i karet for pålegging av nytt lag. Hull patenterte metoden året etter, og startet selskapet 3D Systems i 1986. Selskapet har siden vært ledende i utvikling av stadig nye teknikker for 3D-printing.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.