slaget ved Waterloo

Etter Parisfreden den 30. mai 1814 ble Ludvig 18. innsatt som konge av Frankrike, og Napoleon avsatt og sendt i eksil på øya Elba. Etter hvert ble Ludvig 18. styre i Frankrike upopulært. Napoleon rømte fra eksilet, og gikk i land i Provence den 1. mars 1815. Herfra marsjerte han mot Paris, og flere soldater sluttet opp om ham. Michel Ney ble sendt av Ludvig 18. med en hærstyrke for å stoppe ham, men endte med å bytte side. Den 20. mars marsjerte Napoleon inn i Paris, møtt av stor jubel. Dette var begynnelsen på de såkalte hundre dager i fransk historie.

Utsendinger fra Storbritannia, Preussen, Russland og Østerrike var på denne tida samlet i Wien i forbindelse med Wienerkongressen, og så fort de hørte at Napoleon var tilbake, inngikk de en ny koalisjon for å stoppe ham for godt. De fleste europeiske land var del av koalisjonen, deriblant Ludvig 18. som representant for det legitime styret i Frankrike. De fire stormaktene marsjerte i løpet av våren 1815 opp store hærstyrker i det som i dag er Nord-Italia, Tyskland og Belgia, med mål om å falle inn i Frankrike og møtes i Paris.

Napoleon visste at han ikke kunne vinne mot alle hærstyrkene på én gang, og derfor marsjerte han inn i Belgia i juni 1815. I Belgia sto Wellington med en styrke bestående av britiske og tyske soldater, samt nederlandske og belgiske soldater under kronprins Vilhelm av Nederland (senere Vilhelm 2.). Wellingtons tyske styrker kom fra ulike tyske fyrstedømmer, særlig mange kom fra kurfyrstedømmet Hannover, som var i personalunion med Storbritannia, og fra fyrstedømmet Braunschweig. Dessuten var det også en større prøyssisk styrke der under kommando av Blücher. Den 16. juni vant Napoleons styrker to slag sør for Brussel, slaget ved Quatre Bras mot de britiske styrkene, og slaget ved Ligny mot prøysserne.

Den første fasen av slaget ved Waterloo sto mellom franskmennene under Napoleon og koalisjonsstyrkene under Wellington. Formiddagen den 18. juni sto disse partene overfor hverandre sør for Waterloo. Napoleon hadde 72 000 mann og 264 kanoner, mens Wellington hadde 67 000 mann med 160 kanoner. Wellingtons styrker var altså underlegne, og hans mål var derfor å holde ut til han kunne få prøyssiske forsterkninger, mens Napoleons mål nettopp var å beseire Wellington før dette skjedde.

Den første fasen begynte rundt klokka halv tolv, og varte i om lag fem timer. Mye av slaget var konsentrert rundt to gods som lå mellom linjene til de to partene: Hougoumont, der et tusentall koalisjonsstyrker forskanset seg og holdt stand slaget gjennom, og La Haye Sainte, som skiftet eier flere ganger. Hovedunntaket er en stor fransk infanterioffensiv mot sentrum av Wellingtons linje, som ble slått tilbake av britisk kavaleri.

Rundt klokka halv fem på ettermiddagen ankom Blücher og Friedrich Wilhelm von Bülow slagstedet med 45 000 prøyssiske soldater. Dette innledet den andre fasen av slaget ved Waterloo, som varte i ytterligere nesten fem timer. Franskmennene sendte flere av sine styrker til høyre flanke for å stå imot prøysserne, og de første timene sto slaget om landsbyen Plancenoit, som stadig ble erobret og gjenerobret. Over de neste timene slet de franske styrkene seg ut på mislykkede angrep, men mye av Wellingtons koalisjonsstyrker var også utslitte, og avgjørelsen kom ikke før resten av den prøyssiske hæren under Hans Ernst Karl von Zieten ankom rundt klokka 19. I løpet av de neste to timene holdt koalisjonsstyrkene og prøysserne først stand mot franske angrep, og etter hvert trengte de franskmennene tilbake mot godset La Belle-Alliance, som hadde vært Napoleons hovedkvarter under slaget.

Klokka 21.15 møttes Blücher og Wellington ved godset La Belle-Alliance, og slaget var over, med unntak av at prøysserne forfulgte en del av de flyktende franske styrkene. I alt var det 45 000 drepte og sårede på begge sider.

Slaget ved Wavre, vel 15 kilometer lenger øst, sto samtidig med slaget ved Waterloo, mellom franskmennene under Emmanuel de Grouchy, og prøysserne under Johann Adolf von Thielmann. Napoleon hadde sendt bud etter Grouchy tidlig på ettermiddagen, og hans 33 000 soldater kunne ha snudd slaget i Napoleons favør hvis de hadde ankommet Waterloo i tide. Taktisk sett vant Grouchy og franskmennene dette slaget, men ettersom det hindret dem fra å komme til Waterloo, regnes slaget ved Waver som en strategisk prøyssisk seier.

Slaget ved Waterloo var Napoleons definitive nederlag, og førte til at Ludvig 18. ble gjeninnsatt på den franske tronen, samt at Napoleon ble sendt i eksil til øya Sankt Helena, en britisk besittelse i det sørlige Atlanterhavet. For Frankrike ble resultatet av slaget dessuten den andre Parisfreden, den 20. november 1815, som ble en strengere fredsavtale for Frankrike enn avtalen av 1814.

Slaget ved Waterloo var imidlertid ikke nødvendigvis et avgjørende slag. Napoleon kunne godt ha vunnet dette slaget, men det er ikke sikkert at han ville kunnet stå imot de samlede koalisjonsstyrkene i lengden. Ikke desto mindre har slaget ved Waterloo blitt viktig i europeisk kulturhistorie, og ikke minst britisk. I britisk historieskriving har man i ettertid lagt vekt på Wellingtons og de britiske soldatenes innsats, på bekostning av de tyske, nederlandske og belgiske soldatene under Wellingtons kommando, og ikke minst prøysserne under Blücher.

I Waterloo står nå Løvehaugen (La Butte du Lion, De Heuvel met de Leeuw), en 45 meter høy pyramide med en løvestatue på toppen. Minnesmerket ble bygd mellom 1823 og 1826, og fra toppen har man rundskue over posisjonene til de ulike troppene.

• napoleonskrigene
• Napoleon Bonaparte
• Arthur Wellesley Wellington
• Gebhard Leberecht von Blücher
• Belgias historie