Økonomi og næringsliv i Jemen

Størstedelen av Jemen er uegnet for jordbruk, idet bare 6 prosent av landarealet er ansett som dyrkbart, men omkring 30 prosent er egnet som beiteland. Jordbruket er sysselsettingsmessig sett likevel den viktigste næring, med vel halvparten av den yrkesaktive befolkning. I store deler av landet drives jordbruket ekstensivt og med lavt utbytte. De beste jordbruksarealene, som er de mest fruktbare områder på den arabiske halvøy, finnes i de mer nedbørrike områdene i vest/nordvest, samt i enkelte elvedaler og kunstvannede områder. I høylandet drives jordbruket gjerne i terrasseform for bedre å utnytte vanningen. Den lave nedbøren og de hyppige tørkeperiodene gjør at Jemen har et betydelig vannproblem. Store topografiske variasjoner, fra tropiske områder til tørre slettelandskap, gir rom for stor bredde i produksjonen. Viktigste salgsprodukter er kaffe, bomull, frukt, huder og skinn. For øvrig dyrkes hvete, durra, mais, tobakk, dadler, frukt, grønnsaker m.m. Kaffeproduksjonen har lenge vært i nedgang, delvis på grunn av etterspørselssvingninger på verdensmarkedet, og delvis fordi det er mer lønnsomt å produsere det sentralstimulerende produktet khat. Khat, som er uten næringsmessig verdi, tygges, og er en svært utbredt vane i Jemen og enkelte andre land i området, som Jemen eksporterer khat til. Dyrkingen av khat anses som en negativ faktor for landets utvikling, idet produktet, som alene står for inntil 25 % av BNP og er landets nest største sysselsetter, legger beslag store områder og betydelige vannmengder – som ellers kunne vært brukt til produksjon av andre grøder. Dyrking av khat er imidlertid viktigste inntektskilde på landsbygda. Av husdyr holdes særlig geit og sau, samt kameler. Husdyrholdet har størst betydning i øst og nord.

Ved siden av petroleumsutvinning ansees fiskeriene for å være det område hvor Jemen har størst vekstmuligheter; fiskefeltene særlig i Adenbukta og Det arabiske hav anses som svært rike, men forekomstene er gode også i Rødehavet. Næringen er foreløpig lite utviklet og det meste av fangstene tas i kystnære strøk og av fiskere med små båter og enkle fangstredskaper.

Jemen har få påviste mineralforekomster utover petroleum, som ble funnet i drivverdige mengder i Marib/al-Jawf-regionen (tidligere Nord-Jemen) i 1984, og i den nærliggende Shabwe-regionen (i tidligere Sør-Jemen) året etter. Produksjonen begynte i Nord-Jemen i 1985, i Sør-Jemen i 1987, hvorpå et felles selskap for å administrere utvinningen i de tilstøtende feltene ble etablert i 1989. I 1990 var samlet utvinning cirka 180 000 fat per dag, hvorav 170 000 fat ble produsert i Nord-Jemen. I 1987 ble en 440 km lang rørledning fra Marib til eksportterminalen ved Ras Isa på rødehavkysten, med en kapasitet på 225 000 fat per dag, åpnet; den 200 km lange Bir Ali-rørledningen fra Shabwe-feltet åpnet i 1991, med en kapasitet på 100 000 fat per dag. Senere er flere nye funn gjort, og per 2016 var det antatt at landet hadde reserver på cirka 3 milliarder fat (405 millioner tonn). Dagsproduksjonen først i 2000-årene lå på cirka 450 000 fat, men var i 2021 redusert til cirka 45 000 fat per dag. Det norske oljeselskapet DNO ble i 1998 operatør i Sayun-Masila-bassenget. Det er også påvist betydelige reserver av naturgass, dels tilknyttet oljeforekomstene, dels isolert; per 2003 var gassforekomstene anslått til cirka 16,9 billioner kubikkfot (478 milliarder kubikkmeter). Planer forelå både for eksport av gass, og utnytting lokalt for produksjon av elektrisitet.

Det utvinnes store mengder salt og gips, samt blant annet kalkstein, marmor, granitt og basalt; Jemen har også forekomster av jernmalm, kull, kobber, nikkel, bly, sink, gull, sølv, uran, svovel og molybden.

Jemen har hatt en lite utviklet industri, som imidlertid er noe utbygd parallelt med etableringen av landets oljevirksomhet. Sektoren (eks. petroleum) sto i 2000 for 4,9 prosent av BNI; en nedgang i forhold til tidligere, vesentlig på grunn av oljesektorens økte betydning. Viktigst er produksjonen av næringsmidler, derunder fiskehermetikk, kjemikalier og petroleumsprodukter, byggemateriell (sement, jern og stål), tekstiler og lærvarer. Det første oljeraffineriet stod ferdig i Aden i 1954, med en kapasitet på inntil 170 000 fat per dag; Marib-raffineriet i nord har en kapasitet på 10 000 fat per dag. Et nytt raffineri ved Ras Issa nær Hudeida ble påbegynt 2005. Sentralt i Jemens strategi for utvikling av industrisektoren er et frihandelsområde i Aden.

Jemen har tradisjonelt et stort underskudd i handelsbalansen med utlandet, og selv med betydelige oljeinntekter har landet vært avhengig av andre inntektskilder, vesentlig utenlandsk bistand samt pengeoverføringer fra jemenitter som arbeider i utlandet. Ved inngangen til 2000-tallet stod eksport av olje for over 70 prosent så vel av samlet eksportverdi som statsinntekter. Ellers eksporteres kaffe, dyr, huder og skinn i mindre målestokk. Viktigste importvarer er matvarer (særlig korn og kornprodukter), brenselsstoffer, jern og stål, maskiner, transportmidler og -utstyr og forskjellige forbruksvarer. Sentrale handelspartnere er Saudi-Arabia og Forente arabiske emirater (import) og Kina, Korea og Thailand (eksport).

Samferdselsnettet i Jemen er mangelfullt utbygd, men etter sammenslåingen av de to statene i 1990 er arbeidet med oppgradering intensivert, med prioritet til sammenknytting av de tidligere separate statene, samt forbedre veiforbindelsen til Oman. Det fantes per 2000 rundt 70 000 km veier, av dette var rundt 12 prosent asfaltert. Viktigste havn er Aden ved Adenbukta og al-Hudaydah, som er den viktigste havnen ved Rødehavet. Aden var lenge en av de viktigste haver i regionen, og en ønsker å modernisere og utvikle den til på ny å få en mer sentral posisjon. Ellers finnes en rekke mindre havner, og utviklingen av disse er nedprioritert i lys av satsingen på Aden. Internasjonale lufthavner i Sana, Aden, al-Hudaydah, al-Mukalla, og Taizz; Jemen har 12 innenlands stamflyplasser og en rekke flystriper. De nasjonale flyselskaper for det tidligere Jemen og Sør-Jemen ble slått sammen 1996.

• Jemens samtidshistorie
• Jemens nyere historie