veronika

Aksveronika trives best på kalkrike tørrbakker

Veronika. Arten bergveronika. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Veronikaslekta er en meget stor planteslekt i maskeblomstfamilien med omtrent 420 arter, hvorav tolv finnes i Norge som antatt opprinnelige og ytterligere rundt ti arter som anses som innførte. Slekta har blå eller hvite blomsterkroner som er flate eller skålforma og har fire fliker. Blomstene har to pollenbærere som sitter fast i krona og faller av med den. Fruktene er som regel karakteristisk hjerteforma kapsler.

Faktaboks

uttale:
verˈonika
også kjent som:
Veronica

Beskrivelse

Veronikaartene som finnes i Norge er alle urter og varierer ganske mye i vekstform og størrelse; fra bakkeveronika og snauveronika, som ofte er rundt ti centimeter høye, via legeveronika, som er krypende med oppstigende blomsterstand, til de høyeste artene aksveronika og storveronika, som kan bli rundt meteren. Blomstene er oftest blå i ulike sjatteringer og har alltid striper (nektarmerker). Legeveronika og snauveronika har oftest lyseblå til nær hvite blomster hos den siste, mens tveskjeggveronika og bergveronika har dypblå blomster. Det forekommer også rosaaktige varianter av flere av artene, og for eksempel aksveronika finnes i hagevarianter med rent røde blomster.

Plantene har ofte motsatte blader nederst, men skruestilte øverst. Bladene kan være helranda, som hos snauveronika, eller sagtanna, som hos legeveronika. Hos noen, som bergveronika, er bladene smalt eggforma, men hos mange er de breiere og nærmest hjerteforma, som hos åkerveronika og bergfletteveronika. Den siste har sitt navn etter bladenes likhet med bergflette.

Arter i Norge

norsk navn systematisk utbredelse
aksveronika V. spicata Sørøstlig art som finnes på tørr jord på baserik grunn. Sørøstlige Østlandet, men forvilla noe utenfor dette. Sårbar (VU).
bakkeveronika V. arvensis Tørrbakker på baserik grunn. Spredt på Østlandet, videre i kyststrøk til Trøndelag. Ellers tilfeldige funn.
bekkeveronika V. beccabunga Våt beitmark, vannkanter, bekker og grøfter. Vanlig på Østlandet, spredt vestpå og nordover til Nordland.
bergveronika V. fruticans Fjellplante. På berg og grus i baserike områder. Nokså vanlig i sørnorske fjell, i nord også ned i lavlandet.
fjellveronika V. alpina Fjellplante. På grasmark, i snøleier og i fjellskog. Vanlig i fjellet i hele landet. Underarten høyfjellsveronika nær trua (NT).
legeveronika V. officinalis Meget vanlig plante i skog, grunn jord på berg, beiter, enger, plener og veikanter til over skoggrensa.
snauveronika V. serpyllifolia Vanlig plante i fuktig eng og vannkanter i hele landet til over skoggrensa. Underarten lappveronika nær trua (NT).
storveronika V. longifolia Østlig art som finnes på våt eng og vannkanter. Spredt på Østlandet, vanligere i Troms og Finnmark.
tveskjeggveronika V. chamaedrys Vanlig plante i skogkanter, lågurtskog, beitemark og slåtteeng i lavlander og dalfører til Helgeland, spredt i kyststrøk videre nordover.
vassveronika V. anagallis-aquatica Sørlig art. Sjelden i vannkanter og grøfter på næringsrik grunn. Spredte funn på Østlandet og videre til Rogaland. Sårbar (VU).
veikveronika V. scutellata Vannkanter og grøfter, av og til i vann. Vanlig på Østlandet, spredt ellers.
vårveronika V. verna Sørøstlig art. Tørrbakker på baserik grunn. Spredt på Østlandet og indre Vestlandet. Nær trua (NT)
bergfletteveronika V. hederifolia Trolig innført. Havstrand og på ruderatmark, oftest på baserik mark. Spredte funn i Sør-Norge. Flere funn i Midt-Norge som kan være opprinnelige.
blankveronika V. polita Innført. Bofast som ugras i åkre, hager og ruderatmark på baserik grunn. Nå sjelden. Østlandet. Opprinnelig fra Europa, Vest-Asia og Nordvest-Afrika.
gravveronika V. filiformis Innført. Bofast ugras i hager og parker. Sprer seg sterkt. Østlandet og i kyststrøk til Trøndelag, finnes i nesten alle fylker. Opprinnelig fra Vest-Asia.
kosakkveronika V. gentianoides Innført som prydplante. Bofast på spredte steder over hele landet. Opprinnelig fra Krim og Sørvest-Asia.
mørkveronika V. opaca Innført. Bofast som ugras i åkre, hager og ruderatmark på baserik grunn. Få funn på Østlandet. Opprinnelig fra Mellom- og Nord-Europa.
orientveronika V. persica Innført. Bofast og i rask spredning. Ugras i åkre, hager og ruderatmark. Fra etablering i Oslo-området har den spredd seg på Østlandet og rundt kysten til Vestlandet. Opprinnelig fra Sørvest-Asia. Potensielt høy risiko (PH).
prydveronika V. austriaca Innført som prydplante. Naturalisert på baserik grunn, tilfeldig på ruderatmark. Sør-Norge. Opprinnelig fra Europa og Vest-Asia.
vandreveronika V. peregrina Innført. Bofast som ugras i og ved gartnerier. Spredte funn på Østlandet og Vestlandet. Trolig i spredning.
åkerveronika V. agrestis Innført. Bofast som ugras i åkre, hager og ruderatmark på basefattig jord. Østlandet, spredte funn nord til Tromsø. Opprinnelig fra Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika.

I tillegg er en rekke andre arter og underarter påtruffet som tilfeldige ugras noen få ganger.

Navn

Slektsnavnet Veronica er trolig en stavefeil av plantenavnet vettonica hos Plinius den eldre, som hos ham viste til en plante fra landet til vettonerne, et folkeslag som levde på høyslettene sentralt på den iberiske halvøya. Hvilken plante Plinius omtalte er ukjent, men navnet veronica ble blant annet brukt hos Leohnard Fuchs på veronika-arter. For to av de vanligste artene, tveskjeggveronika og legeveronika, er det registrert ulike lokale, folkelige navn som ikke baserer seg på det litterære veronika, men ingen av disse har fått gjennomslag som norsk navn på artene, slik at alle norske navn er sammensetninger basert på veronika.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg