Trekryper

iStockphoto. Begrenset gjenbruk

Trekryper, Certhia familiaris, fugleart i trekryperfamilien. Den er en liten (ca. 13 cm lang, vekt 8-10 g) spinkel fugl med brunspraglet overside, hvit underside og langt, svakt buet nebb. Som navnet tilsier, kryper den oppover trestammer og grove greiner på jakt etter insekter. Selv om den kan være vanskelig å oppdage, avsløres nærværet ved høytonete og fine tsii- og srrii-lyder.

 I mars-april legger den 4-6 hvite egg med røde prikker. Hunnen ruger i 2 uker, ungene holder seg i reiret i 15-17 døgn og mates av begge foreldrene.

Trekryperen hekker i skog, gjerne med innslag av bartrær, nord til Sørreisa i Troms.

Finnes i det meste av Europa og Asia i et belte til Japan. Arten er fordelt på 10 underarter.

I Norge hekker den i størst tetthet på Østlandet og langs kysten til opp til Nord-Trøndelag, men finnes også spredt lenger nord. Bestanden varierer fra år til år. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 100 000 og 270 000 par i Norge.

Trekryperen er brunrygget og går nesten i ett med barken på et bartre og er dermed vanskelig å oppdage. Den hvite undersiden synes knapt når fuglen klatrer oppover en trestamme, men den hvite halsen og den lyse øyenbrynstripen synes glimtvis.

Trekryperen har flere trekk som minner om spettene. Det mest typiske er støttestjerten; stive fjær som holder kroppen ut fra trestammen. Ved fjærskiftingen, mytingen, skifter spurvefuglene først de midterste stjertfjærene for deretter å skifte de andre stjertfjærene suksessivt slik at de ytterste skiftes til slutt. Trekryperen gjør som spettene; først etter at de ytterste stjertfjærene er skiftet og ganske langt utvokst, skiftes de midtre og stiveste stjertfjærene. Stjerten er derfor til enhver tid et godt støtteredskap. I likhet med spettene har trekryperen en lang tunge som er forsynt med børster langs sidene slik at smådyr hektes fast.

Trekryperen er overveiende standfugl, men en mindre del av bestanden trekker i september-oktober sørover, først og fremst til Danmark og De britiske øyer.

Sangen er en 2-3 sekunder lang, høytonet, fallende strofe som øker i hastighet og avsluttes med en melodisk trille, tsiii-tsiii-si-si-si-si-si-srisrui. Den lokker med skarpe, litt utdratte og ringende plystrelyder srrii som ofte gjentas en rekke ganger.

Den vanligste reirplassen er et trangt, smalt hulrom bak et løsnet barkflak på en trestamme eller en stubbe. Men den kan også bygge reir i hule trestammer, bak en løsnet planke på en vegg eller i et annet hulrom. Det viktigste synes å være en smal og trang inngang til hulrommet. Selve reiret består av et underlag av fine kvister, mens reirskåla består av neverstrimler og barkstykker, med innvendig foring med hår og fjær. Det er bare hunnen som står for byggingen som oftest tar en ukes tid. Hannen mater hunnen både under reirbyggingen, eggleggingen og rugingen.

Reirungene blir i den første tiden foret med små insekter og edderkopper, ofte klumpet sammen med eggkokonger fra edderkopper og spindelvev. Av og til kan trekryperen ha to kull. Reirpredasjonen er relativt stor, og mange hekkinger mislykkes på grunn av plyndring, spesielt av ekorn og flaggspett.

Insekter og edderkopper om sommeren, vinterstid også litt frø, hovedsakelig av furu og gran. Den søker etter næring i barksprekker og på baksiden av løse barkflak på trestammer og grove greiner mens den klatrer med små hopp i spiral oppover stammen. Etter at treet er undersøkt, flyr fuglen ned til rota av et annet tre og begynner på ny. Av og til ses den sammen med flaggspett eller tretåspett som flekker av barkstykker på trestammer. Trekryperen plukker da opp egg, larver og smådyr som spettene har oversett.

Senhøstes og om vinteren sees trekryperen nesten alltid enkeltvis i flokk med barskogsmeisene granmeis, toppmeis og svartmeis og fuglekonger. Ved å være i en slik flokk oppnår den store fordeler ved at næringssøket blir langt mer effektivt enn når den er alene. Som medlem av flokken kan den bruke mer tid til å lete etter mat og mindre tid til å holde utkikk etter farlige fiender som spurvehauk eller spurveugle. Når den leter etter mat på trestammene, har den lite oversikt over mulige farer. På grunn av fells vakthold; flere par øyne oppdager en fiende raskere enn ett par, kan hvert flokkmedlem bruke mer tid til matsøket. Straks en av meisene eller fuglekongene varsler om fare, «stivner» trekryperen og holder seg i ro til signalet om «faren over» er gitt.

I likhet med andre små og insektspisende fugler er trekryperen svært sårbar i kalde vintrer. Vinteren er nåleøyet; det en klar sammenheng mellom temperaturen i desember – februar og hekkebestanden. For å unngå å fryse i hjel i løpet av natten, overnatter de på vindbeskyttete steder i barkrevner eller under større greiner. Trekryperen er lite sosial, særlig på dagtid. Men for ytterligere å spare energi og redusere varmetapet, kan flere fugler overnatte tett sammen.

I gjennomsnitt er alderen sannsynligvis under ett år, selv etter at de har klart seg gjennom de første kritiske månedene av sitt liv. Eldste ringmerkete individ ble imidlertid 7 år og 8 måneder.

Den europeiske trekryperen og amerikatrekryperen er inntil nylig betraktet som samme art, men på basis av moderne genteknologi er de skilt ut som separate arter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.