toppmeis

Toppmeisa er utbredt fra Portugal og Spania i sørvest, gjennom Mellom- og Øst-Europa og østover til Uralfjellene. Den er en vanlig art i hele Sør-Skandinavia og i Sør-Finland, Nord-Italia og sør på Balkan. Arten er fordelt på sju underarter.

Toppmeisa er en utpreget barskogsfugl som hekker relativt vanlig i gammel og lavrik granskog og i furuskog over hele Sør-Norge, men er sjelden fra Nordland og videre nordover. Tilfeldige observasjoner er gjort nord for Namdalen i Trøndelag.

Norsk Ornitologisk Forening har beregnet at det hekker mellom 120 000 og 145 000 par i Norge.

Toppmeisa er lett gjenkjennelig og skilles fra alle andre meiser på den svarte og hvite fjærtoppen på hodet og svart-hvitt mønstret hode. Oversiden er brunaktig, undersiden lys grå. Kjønnene er like og ungfuglene ligner de voksne. Med størrelse på 11–12 centimeter og vekt på 10–15 gram virker toppmeisa relativt liten.

Den er trolig vår mest stasjonære meis og er bofast i territoriet hele livet. Ungfugler kan streife omkring i nærområdet.

Toppmeisene lokker med en artstypisk trille pirripipi som ofte gjentas, men også med fløytende tuii tuii si-tuu. De er temmelig vokale og fuglene holder kontakten med hverandre ved den trillende låten. Det er derfor vanlig å høre toppmeisa før en får øye på den. Sangen er bygd på lokkelåten med 2–3 klare toner som innledning; sisisi-seheheherr.

Hunnen hakker ut reirhull i en morken stubbe, men tar ofte i bruk gamle hull etter flaggspett eller tretåspett, men hekker også gjerne i en fuglekasse. Hunnen står også for byggingen av reiret som består av mose, ull, hår og spindelvev. Toppmeisa legger færre egg enn de andre meisene; som oftest bare 4–6 egg. Eggene er hvite med rødbrune prikker og legges i april–mai. Tidspunktet for hekkestart er delvis avhengig av hannens innsats i mating av hunnen. Hunnen ruger i rundt to uker og fôres jevnlig av maken. Reirungene mates av begge foreldrene i 18–22 døgn og er avhengige av foreldrene ennå i cirka tre uker etter at de har forlatt reiret. Etter ytterligere én uke forlater ungene territoriet og farter rundt i området i håp om å få tilhold i en flokk.

Reirpredasjonen er høy, særlig for par som hekker i morkne stammer. Flaggspett og ekorn er de vanligste røverne.

Toppmeisa er monogam, og paret holder sammen i territoriet hele året.

Om sommeren består dietten for det meste av insekter og edderkopper; om vinteren hovedsakelig av vegetabilsk kost. Toppmeisene leter ofte etter mat på bakken eller lavt i trær. Fuglene gjemmer unna mat hele året, men mest om høsten. I september–oktober hamstres hovedsakelig larver av sommerfugler og andre insekter, i mars–april mest frø fra bartrær. Til forskjell fra løv- og granmeis, deponeres objektene enkeltvis. Mens de eldre fuglene er svært aktive og gjemmer unna næringsobjektene på predatorsikre steder i bartrær, er ungfuglene mindre ivrige og gjemmer ofte objektene på steder hvor fuglene er utsatt for predasjon.

Toppmeisa er den eneste av meisene våre som regelmessig benytter spytt som festemiddel. Også lav- og barkstykker som de dekker næringsemnet med festes ofte med spytt.

De fleste toppmeisene er svært stedfaste, og hvert hekkende par holder seg innenfor territoriet hele livet. Slike territorier forsvares av en gammel hann med make. Utenom hekketida er paret sammen med én til fire (som oftest tre) ikke-beslektete ungfugler som har slått seg ned etter en kort streifperiode. Territoriene er store (cirka 25 hektar, det vil si fire territorier per kvadratkilometer), og områder med gode betingelser er derfor fylt opp.

Unge toppmeiser som ikke har etablert seg står derfor overfor følgende valg:

• Forsøke å tilkjempe seg et territorium og bli leder av en flokk
• Forlate eller streife rundt i området
• Prøve å bli medlem av en flokk og akseptere en lavt rangert posisjon.

Gevinsten ved å overta et territorium er høy og gir topp rangering i flokken og mulighet for hekking året etter. Sjansen for å lykkes er imidlertid minimal fordi lederen vanligvis er en erfaren hann med stor slagsmålskapasitet. Heller ikke et liv som streiffugl gir gode odds. Å bli flokkmedlem er så godt som eneste utvei – det gir muligheten til å overleve vinteren og senere bli eier av et territorium.

I flokken dominerer hanner over hunner og eldre fugler over yngre. En ung hann dominerer over en eldre hunn med mindre maken er i nærheten. Den eldre hannen beskytter maken mot aggresjon fra de unge. Høy rang innebærer blant annet at de eldre fuglene kan velge hvor de vil lete etter mat, og de velger da de delene av trærne hvor de er minst sårbare for livsfarlige rovfugler og ugler. Ungfuglene må ta til takke med treets ytre og predatorutsatte deler, noe som tvinger dem til å bruke mye tid til å holde utkikk etter farlige fiender. Sosial posisjon styrer valget av fødesøksplasser i trærne og derved sannsynligheten for å overleve vinteren.

Flokkstrukturen og samhørigheten mellom fuglene i en flokk varierer. Flokkene splittes ofte flere ganger om dagen slik at de voksne og de unge i korte perioder farter omkring i separate flokker. I kaldt vær øker energibehovet og tida går med til å finne nok mat. Flokkene er da som oftest samlet, sannsynligvis fordi flere par øyne oppdager en predator raskere enn få par. Selv om de unge kan bruke mindre tid på å se etter predatorer, er de stadig på vakt overfor de dominante fuglene. Ungfuglene er derfor mer vaktsomme enn de dominante og får mindre tid til å lete etter mat. Straks energibehovet avtar i mildt vær, holder ungfuglene seg gjerne et stykke unna de dominante og leter da etter mat på mindre predatorutsatte steder.

I februar–mars oppløses flokken, og ungfuglene må forlate territoriet eller tilkjempe seg et. Noen er heldige og erstatter et par som har omkommet, andre parer seg med en enkefugl. Hele 89 prosent av ungfugler som hekker som ettåring er paret med en enkefugl.

Toppmeisa sees vinterstid ofte i blandede meiseflokker som består av flere arter.

• meiser
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om toppmeis