Toppmeis, Lophophanes cristatus, art i meisefamilien. Den veier 10–12 g som er litt mer enn svartmeis, lengde 11,5 cm. Skilles fra andre meiser på den svarte og hvite fjærtoppen på hodet og svart-hvitt mønstret hode. Oversiden er brunaktig, undersiden lys grå. Med sin artstypiske, trillende lokketone høres den ofte før den sees.

Legger 4-6 hvite egg med brune flekker som ruges av hunnen. Ungene mates av begge foreldrene og forlater redet etter 18-22 dager. De er avhengig av foreldrene i tre uker etter å ha forlatt redet.

Fra Portugal og Spania i sørvest, gjennom Mellom -og Øst-Europa og østover til Uralfjellene. Vanlig art i hele Sør-Skandinavia og i Sør-Finland, Nord-Italia og sør i Balkan. Arten er fordelt på 7 underarter.

En utpreget barskogsfugl som hekker relativt vanlig i gammel og lavrik granskog og i furuskog på Sør- og Østlandet og i områdene rundt Trondheimsfjorden. På Vestlandet finnes den spredt med hovedtyngden langs kysten av Hordaland og Rogaland. Tilfeldige observasjoner er gjort nord for Namdalen i Nord-Trøndelag.

Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 120 000 og 145 000 par i Norge. 

Toppmeisa er lett gjenkjennelig og skilles fra alle andre meiser på den svarte og hvite fjærtoppen på hodet og svart-hvitt mønstret hode. Oversiden er brunaktig, undersiden lys grå. Kjønnene er like og ungfuglene ligner de voksne. Med størrelse på 11-12 cm og vekt på 10-15 gram, virker toppmeisa relativt liten.

Trolig vår mest stasjonære meis. Den er bofast i territoriet hele livet. Ungfugler kan streife omkring i nærområdet.

Lokker med en artstypisk trille pirripipi som ofte gjentas, men også med fløytende tuii tuii si-tuu. Toppmeisene er temmelig vokale og fuglene holder kontakten med hverandre ved den trillende låten. Det er derfor vanlig å høre toppmeisa før en får øye på den. Sangen er bygd på lokkelåten med 2-3 klare toner som innledning, sisisi-seheheherr.

Hunnen hakker ut reirhull i en morken stubbe, men tar ofte i bruk gamle hull etter flaggspett eller tretåspett. Hekker også gjerne i fuglekasse. Hunnen står også for byggingen av reiret som består av mose, ull, hår og spindelvev. Toppmeisa legger færre egg enn de andre meisene; som oftest bare 4-6 egg. Eggene er hvite med rødbrune prikker og legges i april-mai. Tidspunktet for hekkestart er delvis avhengig av hannens innsats i mating av hunnen. Hunnen ruger rundt 2 uker og fôres jevnlig av maken. Reirungene mates av begge foreldrene i 18-22 døgn og er avhengige av foreldrene ennå i ca. tre uker etter at de forlot reiret. Etter ytterligere en uke forlater ungene territoriet og farter rundt i området i håp om å få tilhold i en flokk.

Reirpredasjonen er høy, særlig for par som hekker i morkne stammer. Flaggspett og ekorn er de vanligste røverne.

Toppmeisa er monogam, og paret holder sammen i territoriet hele året.

Om sommeren består dietten mest av insekter og edderkopper, om vinteren hovedsakelig av vegetabilsk kost. Toppmeisene leter ofte etter mat på bakken eller lavt i trær. Fuglene gjemmer unna mat hele året, men mest om høsten. I september-oktober hamstres hovedsakelig larver av sommerfugler og andre insekter, i mars-april mest frø fra bartrær. Til forskjell fra løv- og granmeis, deponeres objektene enkeltvis. Mens de eldre fuglene er svært aktive og gjemmer unna næringsobjektene på predatorsikre steder i bartrær, er ungfuglene mindre ivrige og gjemmer ofte objektene på steder hvor fuglene er utsatt for predasjon.

Toppmeisa er den eneste av meisene våre som regelmessig benytter spytt som festemiddel. Også lav- og barkstykker som de dekker næringsemnet med festes ofte med spytt.

De fleste toppmeisene er meget stedfaste og hvert hekkende par holder seg innenfor territoriet hele livet. Slike territorier forsvares av en gammel hann med make. Utenom hekketida er paret sammen med én til fire (som oftest tre) ikke-beslektete ungfugler som har slått seg ned etter en kort streifperiode. Territoriene er store (ca. 25 hektar, dvs. 4 territorier per km2), og områder med gode betingelser er derfor fylt opp.

Uetablerte unge står derfor overfor følgende valg: 1.) Forsøke å tilkjempe seg et territorium og bli leder av en flokk 2.) Forlate eller streife rundt i området. 3.) Prøve å bli medlem av en flokk og akseptere en lavt rangert posisjon.

Gevinsten ved å overta et territorium er høy og gir topp rangering i flokken og mulighet for hekking året etter. Sjansen til å lykkes er imidlertid minimal fordi lederen vanligvis er en erfaren hann med stor slagsmålskapasitet. Heller ikke et liv som streifer gir gode odds. Å bli flokkmedlem er så godt som eneste utvei - det gir muligheten til å overleve vinteren og senere bli eier av et territorium.

I flokken dominerer hanner over hunner og eldre fugler over yngre. En ung hann dominerer over en eldre hunn med mindre maken er i nærheten. Den eldre hannen beskytter maken mot aggresjon fra de unge. Høy rang innebærer blant annet at de eldre fuglene kan velge hvor de vil lete etter mat, og de velger da de delene av trærne hvor de er minst sårbare for livsfarlige rovfugler og ugler. Ungfuglene må ta til takke med treets ytre og predatorutsatte deler, noe som tvinger dem til å bruke mye tid til å holde utkikk etter livsfarlige fiender. Sosial posisjon styrer valget av fødesøksplasser i trærne og derved sannsynligheten å overleve vinteren.

Flokkstrukturen og samhørigheten mellom fuglene i en flokk varierer. Flokkene splittes ofte flere ganger om dagen slik at de voksne og de unge i korte perioder farter omkring i separate flokker. I kaldt vær øker energibehovet og tida går med til å finne nok mat. Flokkene er da som oftest samlet, sannsynligvis fordi flere par øyne oppdager en predator raskere enn få par. Selv om de unge kan bruke mindre tid til å se etter predatorer, er de stadig på vakt overfor de dominante fuglene. Ungfuglene er derfor mer vaktsomme enn de dominante og får mindre tid til å lete etter mat. Straks energibehovet avtar i mildt vær, holder ungfuglene seg gjerne et stykke unna de dominante og leter da etter mat på mindre predatorutsatte steder.

I februar-mars oppløses flokken og ungfuglene må forlate territoriet eller tilkjempe seg et. Noen er heldige og erstatter et par som har omkommet, andre parer seg med en enkefugl. Hele 89 prosent av ungfugler som hekker som ett-åring er paret med en enkefugl.

Toppmeisa sees vinterstid ofte i blandede meiseflokker som består av flere arter. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

29. januar 2012 skrev Lorents Ness

Toppmeisen har fått nytt latinsk navn. Tidligere "Parus cristatus" er bytta med "Lophophanes cristatus". Bør vel oppdateres hos SNL? Mvh Lorents Ness

30. januar 2012 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Lorents

Takker for innspill. Har rettet det opp.

Hilsen Kjell-Olav

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.