Den gamle greske musikkteorien opererte med et tonesystem som tok utgangspunkt i mannsstemmens omfang fra A til a1, altså to oktaver, det såkalte systema teleion. Her hadde hvert av de 15 tonetrinnene sitt eget navn. Det er oppbygd av fem overlappende tetrakorder. I middelalderen ble systemet utvidet i begge retninger til vel to og en halv oktav, fra G til e2. Hele systemet fikk plass på «Guidos hånd». Guido ga hver tone i oktavavstand samme bokstavnavn. Systemet består av hele og halve trinn foruten et kromatisk trinn, b-h (b rotundus og b kvadratum). Hele det gregorianske repertoaret er bygd på dette tonesystemet. Etter hvert som flerstemmigheten utviklet seg, ble det vanlig å heve eller senke flere toner kromatisk, særlig ved kadenser. Slike toner kaltes musica ficta av teoretikerne og ble enten underforstått av utøverne eller forsynt med løse fortegn av komponisten. Tonene ble oppfattet som fiktive fordi de egentlig ikke fantes. Systemet ble gradvis utvidet med flere oktaver i begge retninger og er i prinsippet ubegrenset.
Da det ble akseptert at alle tonene i systemet kunne heves eller senkes kromatisk, ble det mulig å transponere musikk opp eller ned. Ved bruk av enkle fortegn får hver tone i syvtoneskalaen to alterasjoner. Slik ble systemet utvidet til å omfatte 21 toner i oktaven (7 x 3 = 21): cess-c-ciss og så videre. Ved bruk av doble fortegn får hver tone fire alterasjoner, og systemet utvides til å omfatte 35 toner i oktaven (7 x 5 = 35): cessess-cess-c-ciss-cississ og så videre. I likesvevende stemming blir det i praksis 12 tonehøyder i oktaven (ciss = dess og så videre), jamfør pianoklaviaturets syv hvite og fem svarte tangenter. Systemet kan fremstilles symmetrisk i et tonenett, se eksempel. Dette systemet kalles også det diatonisk-kromatisk-enharmoniske system.
Med det eksisterende toneforrådet kan man bygge opp forskjellige tonearter. Dur, moll og kirketoneartene (modale tonearter) er alle basert på den syvtonige, diatoniske skalaen. De får ulik karakter ved å utpeke en bestemt tone som grunntone, mens intervallene for øvrig ligger fast. Det fører til at de halve trinnene vil befinne seg på forskjellige steder i de ulike skalaene. Et halvt trinn rett under eller over grunntonen vil virke som tendenstoner (ledetoner).
Andre viktige systemer er det pentatone, som har hele trinn og terser, men ingen halve trinn, og 12-tonesystemet utviklet av Arnold Schönberg. I impresjonismen, særlig hos Claude Debussy, spiller det sekstonige systemet med bare hele trinn (heltoneskalaen) en sentral rolle. På 1900-tallet har blant andre Ferruccio Busoni, Alois Hába og Julián Carrillo gjort forsøk på å utvide det tradisjonelle tonesystemet ved å dele det tempererte halvtonetrinnet i kvarttoner eller mindre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.