tetrakord

Tetrakord, opprinnelig skalamessig ordnet gruppe på fire toner i fallende retning med kvart som rammeintervall, viktig begrep i antikk gresk musikkteori.

I middelalderens musikkteori, ifølge Musica enchiriades, er tonesystemet bygd opp av fire toner i stigende retning med intervallforholdet et helt trinn, et halvt trinn og et helt trinn.

I nyere musikkteori omfatter en tetrakord alle firetonige grupperinger innenfor rammeintervallet av en kvart. I sjutonige oktavskalaer kan de betegnes som konjunkte; tetrakorder med fellestone, for eksempel med tonene g - a - h - c og c - d - e - f, eller som diskonjunkte, for eksempel med tonene c - d - e - f og g - a - h - c.

av gresk tetras, fire, og khorde, streng.