utvidet tonalitet

Artikkelstart

Utvidet tonalitet betegner i musikk bruk av flere toner enn de som hører til i en gitt toneart. Bruk av skalafremmede toner er vanlig innenfor dur/moll-musikken. Ved hjelp av bidominanter etableres nye tonale sentra av kortere eller lengre varighet. Dette kalles modulasjon. I Richard Wagners (1813–1883) musikk ble modulasjon en kontinuerlig prosess som gjør det nærmest umulig å bestemme musikkens toneart.

I det 20. århundret fikk begrepet utvidet tonalitet en mer spesifikk betydning, nemlig at en tonearts diatoniske skalamateriale blir kromatisk forandret uten at det fører til modulasjon. Akkordforrådet blir slik utvidet, og akkordene står ikke lenger i et funksjonsharmonisk forhold til hverandre. Akkordene behøver heller ikke være eksklusivt bygd på terser. Det er vanlig å unngå den tradisjonelle, tonale kadens eller i det minste variere med andre akkordkonstellasjoner med avsluttende virkning.

Mye av den neoklassiske musikken benytter utvidet tonalitet. Forskjellen mellom konsonans og dissonans er gradert, men ikke opphevet slik som i atonal musikk, og et hierarki mellom tonene og intervallene består. Musikken har gjerne et klart tonalt sentrum, selv om komponistene ofte velger å sløyfe faste fortegn. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom utvidet og fri tonalitet.

Komponisten og musikkteoretikeren Paul Hindemith har gjennom sine teorier (Unterweisung im Tonsatz, 1937–1939) bidratt til å definere utvidet eller fri tonalitet og har omsatt teoriene i klingende musikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg