Slanger. Kvelerslangen kongeboa.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Slangenes kløftede, spillende tunge tjener som føle-. lukte- og smaksorgan. Her pilsnoken Coluber viridiflavus.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Slanger er en krypdyrunderorden i ordenen skjellkrypdyr, karakterisert ved langstrakt, lemmeløs kropp (rudimenter av baklemmer kan finnes) og som regel relativt kort hale. Lengden varierer fra 15 cm til over 11 m, vanligst mellom 25 cm og 1,5 m. Hodet er oftest dekket av regelmessig ordnede hornplater. Dyrenes ryggside er kledd med små, taklagte skjell, buken med en rekke tverrgående, brede, glatte skjell (bukskinner), som på halens underside oftest oppløses i en dobbelt rekke. Øynene er dekket av ubevegelige, gjennomsiktige øyelokk. Tungen, som tjener som føleorgan og som samler inn kjemiske signaler, er meget lang, tynn og kløftet og kan strekkes langt ut av munnen, oftest med en spillende bevegelse uten at munnen åpnes, da det finnes utsnitt i kjevenes forkant. De kjemiske signalene som er samlet inn, føres inn til to groper i ganen, Jacobsons organ, hvor de analyseres.

Tennene er tynne og spisse, bøyd bakut (gripetenner) og egner seg bare til å holde fast byttet. I overmunnen er de ordnet i fire rader langs overkjeve-, gane- og vingebena, i undermunnen bare i to rader langs kjevebenet. Gifttennene hos giftslanger sitter oftest foran på overkjevebena, én, sjelden to, på hver side. De er lange, kraftige, spisse og en del bakoverbøyd. På forsiden har de en dyp fure, hvis rand ofte er vokst sammen og danner et rør, slik at det bare finnes én åpning ved tannroten og nær spissen (se slangegift). Når gifttennene ikke brukes, ligger de rett bakover, skjult i en hudfold. Under bruk rettes de opp ved en bevegelse av overkjevebenet, som de er ubevegelig fastvokst til. Gifttennene skiftes nå og da, og erstatningstenner som ligger bak, overtar forgjengernes funksjon. Hos noen slanger med forholdsvis svak gift sitter gifttennene bakerst i overkjeven. Ganepartiets ben er sterkt bevegelige, og da også underkjevene fortil bare er forbundet med løse senebånd, kan gapet utvides sterkt. Da også skulderparti og brystben mangler, kan slanger sluke uforholdsmessig store bytter.

Venstre lunge er ganske liten eller mangler helt, den høyre er stor og lang, og slutter baktil i en enkel sekk. Urinblære mangler, og urinen opphopes i kloakken, hvor den danner en krittaktig konkresjon, som med lange mellomrom utstøtes.

De fleste slanger legger egg (fra 3 til over 100), dekket av et bløtt, seigt skall. Eggene ruges ut av solvarme eller gjæringsvarme i jorden, men utviklingen er som regel allerede begynt i morens liv. De fleste giftslanger og vannsnoker beholder eggene i egglederne til ungene er fullt utviklet, og disse klarer seg selv straks etter fødselen. Kvelerslanger ruger eggene og passer på ungene.

Slanger beveger seg ved å bukte kroppen til sidene, hvorved bukskinnenes kanter og de tallrike ribbenene virker mot underlaget. Mange arter klatrer godt, men de fleste ferdes mest på jorden. Dessuten svømmer mange utmerket.

Næringen er mest levende dyr, oftest alle slags virveldyr, som fugler, småpattedyr, øgler, andre mindre slanger, padder osv., men også insekter o.l. Byttet svelges med hodet først. Enkelte arter eter fugleegg. Havslanger fanger fisk og krepsdyr. Slanger fordøyer maten langsomt og ligger da i en slags døs. De kan sulte meget lenge.

Mange arter er nattdyr.

Slanger er en stor gruppe som omfatter ca. 2400 arter, særlig utbredt i tropiske og subtropiske strøk. Systematisk inndeling varierer. De deles i fra 11 til 21 familier, noen av dem med bare få arter. De viktigste er: ormeslanger, kvelerslanger, snoker, giftsnoker, huggormer, gruveslanger og havslanger.

I Norge tre arter: huggorm, buorm og slettsnok.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.