valseslanger

Valseslangene har en kraftig, sylindrisk kropp med omtrent samme diameter fra snutespiss til halespiss. Hodet er avrundet med små øyne. Halen er svært kort, ofte med sterke farger på undersiden. Skjellene på buksiden er ikke mye større enn ryggskjellene. Beina i skallen er solid sammenvokst, noe som gjør at de ikke kan gape høyt.

Restene av et bekkenbelte finnes, og på hver side av kloakkåpningen stikker det ut klolignende sporer som er rester av baklemmer.

De fleste artene har et kontrastrikt mønster av lyse og mørke flekker på undersiden. Totallengden ligger mellom 12 og 85 centimeter.

De er utbredt i Sørøst-Asia med størst mangfold i Indonesia. Én art finnes på Sri Lanka og én er påtruffet i Sørøst-Kina.

Skogsområder i lavlandet ofte nær vann er det viktigste leveområdet. De forekommer gjerne på rismarker og kan noen ganger komme inn i byer og landsbyer.

Valseslangene graver ganger under bakken og har mange anatomiske og fysiologiske tilpasninger til et gravende levevis. Når de føler seg truet, gjemmer de hodet under den sammenkveilete kroppen samtidig som de flater ut bakkroppen og bøyer den opp slik at de sterke fargene på undersiden blir synlige. De kan også skille ut et illeluktende sekret for å avskrekke rovdyr. De er gode svømmere.

Kraniets struktur gjør at de ikke kan gape over store byttedyr, så de lever hovedsakelig av langstrakte virveldyr, som slanger, ormeamfibier og ålelignende fisk. Byttet drepes ved kvelning. Én art (den vidt utbredte Cylindrophis ruffus) ble observert mens den spiste et byttedyr som var lengre enn den selv. For øvrig spiser de en god del meitemark og andre virvelløse dyr.

Valseslangene føder unger, normalt 2–5 i hvert kull. Ungene kan ved fødselen være forbausende lange sammenlignet med moren.

• Dyreliv i Indonesia
• Amfibier og krypdyr i Norge