sjanger

Det er vanlig å dele skjønnlitteraturen i tre hovedsjangere: epikk, lyrikk og drama, som så igjen inndeles i undersjangere, for eksempel epikk: epos, roman, novelle og så videre. Tidligere, blant annet i antikken og klassisismen, var sjangerteorien normativ, mens den fra 1900-tallet i hovedsak har vært deskriptiv.

Sjangerbegrepet har helst vært brukt med utgangspunkt i den angloamerikanske filmindustrien, først og fremst Hollywood, og om bestemte grupper av filmer: actionfilm, komedie, krigsfilm, krim, science fiction, skrekkfilm eller western. Disse filmsjangrene kjennetegnes ved deres betydelige og varige appell overfor et bredt publikum. De har derfor blitt produsert i store antall og har vært en stabil inntektskilde for de store filmprodusentene. Også i filmteorien har sjangerbegrepet gått fra å være normativt til å få en deskriptiv funksjon.

Den vanligste måten å dele musikk inn i sjangere på er i de brede kategoriene populærmusikk, kunstmusikk, folkemusikk og religiøs musikk (kirkemusikk). Noen typer musikk kan være vanskelig å plassere inn i slike generelle sjangere. Et eksempel er jazz, som blir plassert både som populærmusikk og kunstmusikk. Disse brede sjangrene kan igjen deles inn i undersjangere som rock og hiphop.

Det er forskjellige måter å definere en musikksjanger på. I tillegg til musikalsk form og innhold kan en sjanger knyttes til geografisk opprinnelse, sosiale regler, klær og livsstil. Det er vanskelig å lage rigide regler for hva som er en musikksjanger, og hvilke former for musikk som skal plasseres i hvilken sjanger. Noen ganger brukes også uttrykkene musikalsk stil og musikalske former i samme betydning som musikalsk sjanger.

• Les mer om sjanger i musikk.

Sjanger utgjør en ressurs for kommunikasjon ved at den som skaper uttrykket finner standardiserte løsninger på hvordan man kan utføre en kommunikativ oppgave (for eksempel å holde en festtale). Også for mottakerne gir sjangeren føringer for forståelse og tolkning i form av forventninger til uttrykket. Samtidig utgjør sjanger også en begrensning ved at den setter grenser for hva som kan sies eller hvordan det kan sies.

Noen sjangernormer utgjør definisjonskriterier, det vil si at de er avgjørende for at et kulturuttrykk oppfattes som del av sjangeren. I en filmanmeldelse er vurderingen av filmen et slikt krav. Det er dette kravet som avgjør om en tekst tilhører denne sjangeren eller en annen sjanger, slik som for eksempel filmomtale (som presenterer filmen) og filmanalyse (som tolker den). Disse definisjonsnormene bidrar dermed til en deskriptiv klassifisering av tekster.

Andre sjangernormer utgjør kvalitetskriterier, det vil si at de gir grunnlag for å rangere tekster ut fra allmenne oppfatninger om estetisk eller tekstuell kvalitet. For eksempel vil en anmeldelse som ikke begrunner smaksdommen, eller som bruker en upassende stil (for eksempel omtaler filmen som «dritdårlig»), fortsatt bli oppfattet som en filmanmeldelse, men den vil bli oppfattet som en dårlig anmeldelse. Disse sjangerkravene bidrar dermed til en normativ rangering av tekster.

• litteratur
• film
• musikk
• sjanger – musikk

• Svennevig, Jan: Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo: Cappelen Akademisk, 2009.