Sekulariseringsteologi, eller sekularteologi, en teologisk retning som fremhever det positive i den moderne sekulariseringog understreker kirkens plikt til å engasjere seg i de utfordringer dagens mennesker er opptatt av, uten å anlegge en spesielt religiøs målestokk. Dette begrunnes bl.a. ved henvisning til Bibelens skille mellom Skaperen og det skapte, som underminerer religionenes forestilling om hellige steder, skikker, tradisjoner osv.

Som opptakt til sekulariseringsteologien regnes ofte Dietrich Bonhoeffers fengselsopptegnelser (1943–44), som antyder en «ikke-religiøs» presentasjon av evangeliet i dagens «myndigblevne» verden. Et utformet program finnes hos Friedrich Gogarten (1953) og ble i 1960-årene videreutviklet især av amerikanske forfattere. Et vesentlig bidrag ble The Church for Others (1967), en rapport fra et flerårig studieprosjekt i regi av Kirkenes Verdensråd. Dette rådets generalforsamling i Uppsala (1968) var sterkt preget av sekulariseringsteologien. I 1970-årene gikk den egentlige sekulariseringsteologien i oppløsning. I et videre perspektiv har sekulariseringsteologien imidlertid bidratt til fremveksten av radikale impulser som revolusjonsteologi, frigjøringsteologi (især i Latin-Amerika) og feministisk teologi. I den verdensvide diskusjonen om kirkelig støtte til politiske frigjøringsbevegelser merket man i hele 1970-årene kraftige ettervirkninger av sekulariseringsteologien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.