musikkundervisningens historie

I antikken heter det i Platons skrifter om musikk og oppdragelse, at musikken de første ti årene av barnets liv skal ha en plass ved siden av religionen, og tjene karakterutviklingen. Musikken «bringer skjønnhet og gjør det mennesket som får høre den skjønne musikk edelt – er musikken heslig, er resultatet det motsatte», heter det i Platons bok Staten.

Musikk og musikkopplæringen fikk en viktig plass i kirkens ansvar for å utdanne sangere. Innenfor hoff og adelskap ble det i renessansen åpnet opp for instrumentalopplæring som et ledd i tilegnelsen av etikette og høvelig framferd. Innenfor den generelle opplæringen fikk imidlertid det teoretiske studiet av musikk ofte forrang.

Musikken ble nedprioritert i noen perioder fordi den ble ansett som ren underholdning og uten verdi for karakterdannelse eller intellektuell utvikling. Helt opp til våre dager ser vi at musikkfaget svekkes ut fra hensynet til andre «nyttige» fag som gis forrang ut fra praktisk yrkesmessige og økonomiske interesser.

Når ideer om en universell oppdragelse begynte å gjøre seg gjeldende på 1700- og 1800-tallet, fikk musikken en plass i den begynnende allmennskolen. Med inspirasjon fra filosofer og pedagoger som Jean-Jacques Rousseau, Johann Heinrich Pestalozzi (1746–1827) og Friedrich Wilhelm August Fröbel (1782–1852), kom en mer «barnesentrert» musikkundervisning. Her ble ikke musikken bare vurdert ut fra sin moralsk oppdragende virkning, men ble ansett som en form for erfaring og selvuttrykk som kunne berike barnets intellektuelle potensial, forestillingskraft og estetiske sans.

Kirken har hatt stor innflytelse på innholdet i skolen, og begrunnelsen for å innføre et sangfag handlet i mange land om å styrke salmesangen. På 1800-tallet kom begrunnelser som å styrke nasjonal identitet eller bruke musikk til sosial kontroll og moralsk oppdragelse.

På 1900-tallet ser vi framveksten av en rekke musikkpedagogiske systemer og metoder. Framtredende navn er Émile Jacques-Dalcroze som med sin «eurytmi» også har hatt betydning for dans og danseundervisning. Komponister som Zoltán Kodály og Carl Orff ga vesentlige impulser til musikkundervisningen. I siste halvdel av 1900-tallet har komponister som Raymond Murray Schafer, John Payntor og Peter Aston gitt vesentlige bidrag til en musikalsk kreativitets-pedagogikk.

På 1900-tallet skapte teoretikere med forankring i musikkpsykologi og pedagogikk etter hvert forskningsbaserte framstillinger av musikalitet, musikalsk læring og formidling. Et eksempel er musikkpsykologien James Mursell. Utviklingen av musikkpsykologiske tester fikk direkte konsekvenser for musikkpedagogikken. Disse første musikkpsykologene bidro til å bygge bro over til musikkpedagogikken. En viktig begivenhet i utviklingen av musikpedagogikkfaget var dannelsen av ISME (International Society for Music Education) i 1953.

• Gruhn, Wilfried 1993. Geschichte der Musikerziehung. Hofheim: Wolke Verlag.

• musikkpedagogikk