Blåklokke.

av Hans Hillewaert. CC BY 3.0

Blåklokke er en flerårig urt som er utbredt over hele landet og det er en plante som svært mange kjenner både av utseende og navn. Selv om dette er en av de vanligste plantene i landet, har arten gått kraftig tilbake de seinere åra som følge av endra praksis i landbruket. Blåklokke kan variere ganske mye i blomsterfarge, antall blomster og høyde, men arten er allikevel lett kjennelig med sine hengende klokker og spinkle stengler. Blåklokke er trolig en av de norske plantene som oftest har vært nevnt i dikt.

Vanligvis er blåklokkeplanter mellom 10 og 30 cm høye og stengelen er ugreina eller sparsomt forgreina utenom blomsterstilkene. De langskafta bladene nede ved grunnen er ganske runde og er det som har inspirert det systematiske navnet rotundifolia, det vil si "rundt blad". Ellers er bladene på stengelen smale eller linjeforma. Hver stengel har et fåtalls blomster, i fjellet gjerne bare en eller to. Blomsten er en rundt to centimeter lang, klokkeforma krone med fem fliker. De fem begerflikene er smalt trekanta til linjeforma og spriker ut fra basis av krona.

Blåklokke har fem avlange pollenknapper, men som vanlig er i klokkefamilien, visner disse allerede før blomsten åpner seg etter at pollenet er avsatt på spesielle hår som sitter på griffelen (se klokkeslekta). Arret har tre fliker som når de åpner seg krøller seg bakover. Selv ved full modning spriker arrflikene ganske lite, noe som skiller denne arten fra fagerklokke som er vanligst å forveksle med; arrflikene hos fagerklokke spriker i nær halve griffelens lengde. Blåklokkas frukt er en hengende kapsel som åpner seg med tre hull øverst.

Plantene i fjellet er kortvokste og har kun en eller få blomster som er større enn hos lavlandplantene. Disse plantene oppfattes som en egen underart, C. r. ssp. groenlandica – fjellblåklokke. I tillegg føres plantene i Nord-Troms, Finnmark og Svalbard, som ligner fjellblåklokke til en tredje underart; C. r. ssp. gieseckiana – polarblåklokke. Denne siste underarten skiller seg ut ved at det er en kromosomrase med 34 kromosomer mot det vanlige for arten som er 68.

Blåklokke er uten tvil den mest utbredte av klokkeslektas medlemmer i Norge, både geografisk og økologisk. Arten er vanlig i hele landet til over 2000 meter over havet i Jotunheimen. Økologisk finnes blåklokker i åpen skog, tørrbakker, berg, hei og på rabber i fjellet. Vanlige habitater for blåklokke er også tradisjonell slåtteeng og beitemark, men siden denne typen habitater har gått sterkt tilbake de siste 50 årene utgjør dette en mindre del av artens utbredelse i Norge nå. Blåklokkas verdensutbredelse er sirkumpolar i tempererte til polare og alpine områder.

Bier og humler er trolig de viktigste pollinatorene for blåklokke. Imidlertid besøkes blomstene også av mindre insekter som samler pollen uten å bevirke pollinering eller de oppsøker blomstene for ly for regn eller som overnattingssted. Det finnes to arter solitære bier, blåklokkebie (Melitta haemorrhoidalis) og klokketrebie (Chelostoma campanularum) som er spesialisert på klokkeblomster og som også oppsøker blåklokke.

Blåklokke er i liten grad i stand til sjølpollinering fordi pollenoppsamlingshårene der pollenet sitter (se klokkeslekta), som regel trekkes inn i griffelen før arrene åpner seg. Denne tilbaketrekkinga av hårene og den påfølgende modninga av arrene, påvirkes av hyppigheten av insektbesøk og fjerning av pollen. Disse tilpasningene bidrar til krysspollinering og gjør at sjølbefruktning er mindre vanlig. Hvis sjølbefruktning forekommer, er konsekvensen sterk innavlsdepresjon i form av at det utvikles få frø og frøene som utvikles spirer dårlig og gir planter med redusert vigør.

Siden blåklokke har vært så utbredt over hele landet, har den vært utgangspunkt for mange barneleker. En vanlig lek har vært å vrenge klokkeblomsten uten at krona revner. En annen lek er "smelling", det vil si at man klemmer for åpningen av blomsten og så kan man smelle krona. Ellers har krona vært brukt som fingerbøl og barn har puttet krona i munnen og skutt den ut ved å blåse kraftig. Blomstene har også vært brukt som bjeller til konglekuer og som skjørt på dokker. Både blomst og rot smaker søtt og har vært brukt som søtsaker.

Blåklokke har også vært brukt som slåttemerke i tidligere tider, det vil si at når blåklokka blomstret var det tid for å slå graset.

Blåklokke har vært det absolutt vanligste navnet på arten, men andre navn er registrert: blåbjelle, bjelleblomst, fingerbør, blåsoleie, slåtteklokke, slåttebjelle.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. juli 2011 skrev Elizabeth Kjønø

Jeg har alltid fått hørt at jeg ikke skal plukke blåklokke fordi den er fredet. Er den det?

28. juli 2011 svarte Georg Kjøll

Hei! Det ser ikke ut som blåklokken er på listen over fredede plantearter i Norge, men jeg vet at mange likevel oppfordrer til å la den stå, siden den er så skjør og kortlivet.På de veldig gode sidene til Miljøstatus står det mer informasjon om fredede planter og vernet natur i Norge som tar for seg en del av faktaene (og mytene) rundt dette: http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Hilsen Georg KjøllRedaktør

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.