Vanligvis er blåklokkeplanter mellom 10 og 30 cm høye og stengelen er ugreina eller sparsomt forgreina utenom blomsterstilkene. De langskafta bladene nede ved grunnen er ganske runde og er det som har inspirert det systematiske navnet rotundifolia, det vil si "rundt blad". Ellers er bladene på stengelen smale eller linjeforma. Hver stengel har et fåtalls blomster, i fjellet gjerne bare en eller to. Blomsten er en rundt to centimeter lang, klokkeforma krone med fem fliker. De fem begerflikene er smalt trekanta til linjeforma og spriker ut fra basis av krona.
Blåklokke har fem avlange pollenknapper, men som vanlig er i klokkefamilien, visner disse allerede før blomsten åpner seg etter at pollenet er avsatt på spesielle hår som sitter på griffelen (se klokkeslekta). Arret har tre fliker som når de åpner seg krøller seg bakover. Selv ved full modning spriker arrflikene ganske lite, noe som skiller denne arten fra fagerklokke som er vanligst å forveksle med; arrflikene hos fagerklokke spriker i nær halve griffelens lengde. Blåklokkas frukt er en hengende kapsel som åpner seg med tre hull øverst.
Plantene i fjellet er kortvokste og har kun en eller få blomster som er større enn hos lavlandplantene. Disse plantene oppfattes som en egen underart, C. r. ssp. groenlandica – fjellblåklokke. I tillegg føres plantene i Nord-Troms, Finnmark og Svalbard, som ligner fjellblåklokke til en tredje underart; C. r. ssp. gieseckiana – polarblåklokke. Denne siste underarten skiller seg ut ved at det er en kromosomrase med 34 kromosomer mot det vanlige for arten som er 68.
Kommentarer (2)
skrev Elizabeth Kjønø
svarte Georg Kjøll
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.