engklokke

Engklokke er en toårig urt i klokkefamilien. Denne arten har ganske store blomster som er mer blåfiolette, åpnere og dypere flika enn den langt vanligere blåklokka. Engklokke er som regel rundt en halvmeter høy med et titalls oppstående blomster i en grasiøs topp. Bladene ved grunnen er omvendt eggforma, mens stengelbladene er linjeforma. Kapslene hos engklokke står rett opp når de er modne og de tre hullene sitter langt opp. Dette er ikke en opprinnelig plante i Norge, den er trolig innført fra 1830-åra, men nå finnes den i hovedsak på Østlandet.

Habitater hvor man kan finne engklokke er tørr, fattig eng, veikanter og ruderatmark. Arten er ikke vanlig noe sted, men finnes spredt på Østlandet fra Halden og Kragerø nord til Os i Hedmark og til Lillehammer. I tillegg er det spredte forekomster i indre Buskerud og Telemark, i Arendal og flere steder i kyststrøk til Trøndelag. Forekomster i Nord-Norge som Hadsel og Sør-Varanger er trolig oftest forvilla fra hager. Verdensutbredelsen for arten er tempererte strøk i Europa.

Arrflikene hos engklokke krøller seg bakover seint i blomstringa og kan muligens treffe pollenet som sitter på griffelen og dermed kan sjølpollinering være mulig (for mer utførlig omtale av pollinering og blomstermorfologi, se klokkeslekta).