kirurgiens historie

Gjennom skjelettfunn har vi fått kunnskap om at kirurgiske inngrep faktisk fant sted for flere tusen år siden. I hodeskaller har vi oppdaget hull som viser at man utførte trepanasjoner, muligvis fordi pasienten hadde epilepsi eller annet som ble satt i relasjon til en åndeverden man måtte trenge inn til eller slippe ut av kroppen. Det er oppsiktsvekkende å se at noen av hodeskallene viser at pasienten har overlevd, ikke bare én, men flere trepanasjoner. Inngrep i kraniet kjenner man fra forskjellige kulturer på flere kontinenter – også fra Norge.

Fra Hellas kjenner vi begrepet Corpus hippocraticum, som er en samling på omkring 60 bøker fra det tredje århundre fvt., som sammenfatter mye av det som Hippokrates, «legekunstens far», har kjent og videreført, og hvor kirurgien får en dominerende plass. Her er det tekster om beinbrudd, om armer og bein ut av ledd, om hodeskader og sårbehandling. Likevel får man inntrykk av at kirurgen mer har opptrådt som akuttmedisiner, som en slags legevaktlege for øyeblikkelig hjelp.

Romerne var lite interessert i medisin, og tok i stedet imot greske leger som «fremmedarbeidere». Sårlegen hadde gjerne betegnelsen vulnearius, men fikk ofte tilnavnet carnifex (bøddel), så yrket sto åpenbart ikke særlig høyt i kurs. Kunnskapene var nok ofte deretter. Likevel fantes det romerske berømtheter som Galenos (129-201), som belyste sykdomsmekanismen vedrørende sår, fistler, svulster, brudd og luksasjoner, og som praktiserte underbinding av arterier med silketråd eller tarmstrenger for å redusere blødninger. Da som nå var idealet: tuto, cito, jucunde (sikkert, raskt, smertefritt) – selv om det skulle gå adskillige århundrer før det siste kravet kunne innfris.

Det var det bysantinske keiserrike som kom til å bevare de greske skriftene og deres tradisjon innen kirurgien da det vestromerske riket gikk til grunne. Noen egentlige fremskritt innen medisinen skjedde likevel ikke. Et unntak var Paulos fra Aigina, som på 600-tallet virket i Alexandria, en by som da ble påvirket av islamsk kultur. Han har etterlatt seg flere skrifter om medisinsk behandling, herunder kirurgi som han åpenbart selv praktiserte, og han skal, ifølge arabiske nedtegnelser, ha vært «jordmødrenes hjelper».

Med utbredelsen av islam ble det i arabiske land opprettet universiteter hvor det fantes sykesaler, konsultasjonsrom, laboratorier og biblioteker for dem som ville utdanne seg til lege. Araberne gjorde mye av den greske medisinen til sin egen, og alt på 800-tallet behersket de det meste av det som grekerne hadde etterlatt. På den iberiske halvøy hadde Córdoba-kalifatet sin storhetstid, og i Toledo ble de gresk-arabiske tekstene oversatt til latin. Tre arabiske pionerer fra denne epoken må nevnes: Rhazes (Abu Bakr al-Razi, 865-925), som utga en lærebok for behandling av sår og byller; Avicenna (Abu Ali al-Husain ibn Sina, 980-1037), som praktiserte avansert ortopedisk behandling; og Abulcassis (Abu'l-Quasim az-Zahrawi, død 1010), som utga skrifter hvor det ble lagt vekt på anatomiske kunnskaper som forutsetning for kirurgisk behandling.

I det kristne Europa hadde Benedikt fra Nursia grunnlagt klosteret på Monte Cassino i 529, hvor det fantes et hospital, og hvor det utviklet seg et relativt avansert medisinsk miljø. Det er likevel usikkert i hvilken grad kirurgi ble praktisert. Av benediktinernes forskjellige anlegg i Italia er Salerno-klosteret det mest berømte.

Med opprettelsen av universitetene rundt om i middelalderens Europa og under renessansen kom kirurgien gradvis inn i institusjonelle omgivelser. Legene var ofte presteutdannet, og lærebøkene var fortsatt skriftene til de antikke greske autoritetene. Kunnskapsgrunnlaget ble i liten grad vitenskapelig etterprøvet. Fortsatt var man av den oppfatning at ethvert sår skulle være fuktig, og man anså pussdannelse som spesielt gunstig i tilhelingsprosessen. I Bologna hadde man forsøkt å behandle sårene med omslag fuktet med vin – muligvis et første fremstøt for aseptikk. Antagelig har man ved inngangen til 1200-tallet utført operative inngrep med en slags form for narkose, idet man fikk pasienten til å sovne ved hjelp av en svamp fuktet med narkotiske planteekstrakter (mandragora, opium, bulmeurt og lignende).

På denne tiden innførte den katolske kirken et forbud mot at prester og munker skulle praktisere kirurgi. I første omgang var dette for å forhindre kirkens menn i å drive med inntektsgivende arbeid. Som en konsekvens forsvant kirurgiske lærebøker fra bibliotekene, og faget ble nå i stedet utført av barberere, bademestere, bødler og andre praktikere. Legene skulle ta seg av innvortes sykdom, mens kirurgene fikk holde seg til det som var utvortes. I praksis ble de ansett som håndverkere, og gjennomgikk læretid hos en erfaren kirurg. I anatomiundervisningen ved universitetene var det vanlig at en innleid kirurg sto for selve disseksjonen, og de fremtidige legene sto rundt og så på, mens professoren leste høyt fra de antikke skriftene. Galenos' dogmer var jo det eneste man trengte å ha kjennskap til.

Tidsalderen er blant annet kjent for sin kunst, men gjorde også fremskritt innen medisin, verdensanskuelse og oppdagelser. Samtidig var det en periode med mye overtro. I denne tiden begynte man så smått å stille seg kritisk til antikkens autoriteter. En forsker som Andreas Vesalius (1514-1564) viste for første gang systematisk menneskeanatomien slik den i store trekk virkelig er, noe som naturlig nok hadde betydning for riktig kirurgisk behandling. Samtidig begynte barbererne å kreve større anseelse, for etterspørselen etter kirurgisk behandling var stor.

Den mest betydningsfulle av renessansekirurgene var franskmannen Ambroise Paré (1510-1590). Han revolusjonerte den vanlige behandlingen av skuddsår ved å anvende salver med urter i stedet for å helle kokende olje i sårene, slik de greske oldtidslegene anbefalte. Paré deltok i 20 felttog og skrev flere lærebøker på fransk som kom til å få stor betydning for fagets utvikling. Og han gjenopptok underbindingen av arterier ved amputasjoner, noe som ikke hadde vært praktisert siden oldtiden. Paré ble kalt til kong Henrik 2., som var blitt alvorlig såret under en turnering i 1559, hvor han hadde fått en lanse gjennom øyet. Paré anbefalte operasjon, men ble nektet dette av de omkringstående legene. Kongen ble istedet årelatt – og døde.

I Bologna praktiserte Gaspare Tagliacozzi (1546-1599) noe så avansert som plastikkirurgi. Neseskader var åpenbart ingen sjeldenhet, og i sin lærebok beskriver han hvordan hud til en «ny» nese kan tas fra overarmen, men ikke løsnes derfra før den er grodd sikkert fast til nesen.

På 1600-tallet beskrev William Harvey (1578-1657) blodkretsløpet og Marcello Malpighi (1628-1694) kapillarene. Dette ble noe av det mest betydningsfulle for kirurgene, som fortsatt ikke ble ansett som «ordentlige» leger. Det var fremdeles legene som bestemte. De var akademisk utdannet, talte latin og befattet seg nødig med det de anså som simpelt håndverk.

Selv om de senere delene av epoken er kalt opplysningstiden, var det få fremskritt innen det kirurgiske fagområdet, på tross av de mange anatomiske oppdagelser som ble gjort. Likevel var det enkelte som med hell foretok operasjoner som vakte anerkjennelse i legekretser, og kanskje også misunnelse. I 1686 ble Ludvig 14. operert av en barberer for en plagsom analfistel, med så stor suksess at vedkommende ble adlet og mottok et betydelig honorar, på høyde med kongens egne livleger. Muligvis ga dette støtet til en anerkjennelse av kirurgifaget, og i 1731 ble et kongelig akademi for kirurger innviet i Paris. 12 år senere fikk yrket samme rang som legene, iallfall i Frankrike. Dette oppmuntret antagelig til større faglig dristighet, og allerede rundt midten av 1700-årene ble det foretatt inngrep som fjerning av lymfeknuter ved spredning av kreft, eller åpning av øreknuten (processus mastoideus) ved pussdannende mellomørebetennelse.

Også Storbritannia hadde betydelige kirurger i denne tiden, slike som John Hunter (1728-1793), som til dels også drev nevrokirurgisk praksis, og Percival Pott (1714-1788), som regnes som grunnleggeren av ortopedisk kirurgi.

I Danmark-Norge fikk kirurgene ny sosial status ved opprettelsen av «Det chirurgiske Akademie» i København i 1785. Det hadde på forhånd vært stridigheter for å få kirurgien lagt inn under Københavns universitet – noe kirurgene merkelig nok hadde motsatt seg. Men i 1774 fikk fakultetet gjennomført at kirurgene skulle ha rett til å drive medisinsk praksis, både blant militæret og den sivile befolkningen, mot at de besto eksamen i indremedisin. Ved opprettelsen av Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1811 ble kirurgien og medisinen likestilt og sammenfattet til én studieretning fra første stund.

I 1800-årene var de viktigste nyvinningene for kirurgiens vedkommende innføringen av asepsis og antisepsis, samt den gryende forståelsen av bakteriologien fra midten av hundreåret. Allerede i slutten av 1700-tallet hadde lystgass (N₂O) vært kjent og brukt som en slags selskapsunderholdning i høyere kretser, men i 1844 ble gassen for første gang brukt i et forsøk på å utføre en smertefri tannbehandling. Man så snart hvilke muligheter som her åpnet seg, og bare to år senere ble den første vellykkede operasjon i eternarkose utført i Boston.

Å være innlagt på et sykehus og gjennomgå en operasjon frem til denne tiden var ikke bare smertefullt, men også livsfarlig, bokstavelig talt, og det gjaldt ikke minst for fødende kvinner. Barselfeber, forårsaket av infiserte instrumenter og andre uhygieniske forhold i hospitalene var nærmest noe man måtte regne med, og dødeligheten var stor siden antibiotika ikke fantes. Sykehusene ble ofte omtalt som 'seminaria mortis', og noen steder overlevde bare én av fem fødende. Ungareren Ignaz Semmelweis (1818-1865) oppdaget hvor viktig håndvask var ved gjennomføring av fødsler. Da han innførte håndvask med kloroppløsning sank dødeligheten dramatisk ved avdelingen hans, og han anså at barselfeber og sårinfeksjon var én og samme ting med samme årsak. Oppdagelsen ble ikke tatt nådig opp i ledende kretser. Semmelweis ble latterliggjort, og måtte forlate sin stilling ved universitetssykehuset i Wien.

Gjennom Louis Pasteur (1822-1895) og Joseph Lister (1827-1912) ble antiseptikken utviklet. Likevel tok det tid før legestanden forsto betydningen av å redusere infeksjoner i forbindelse med kirurgi ved å ta steriliseringsmetoder i bruk. Noen tid etter ble gummihansker så smått innført som en nødvendig del av operasjonsutstyret. Det ble utviklet nye og mer funksjonelle instrumenter som lettet arbeidet, og en gradvis spesialisering av kirurgifaget ble etter hvert nødvendig.

Det vil føre for langt å gå inn på alle nyvinninger som har funnet sted i løpet av de siste 100 år. Mange tilstander som lar seg behandle kirurgisk skyldes ofte diagnostisering basert på avanserte teknikker innen radiologi. Operasjoner som man før mente var umulige er i dag rutine, og ny-ord som kikkhullskirurgi sier litt om de fremskritt som er gjort – og fortsatt gjøres. I vår tid har elektronikken tatt over mye av det ansvaret som før lå på kirurgen, og styrer nå en stadig større del av operasjonsprosessen. Den har gradvis utviklet seg til å bli en dominerende faktor som krever sin egen ekspertise innen faget kirurgi.

• kirurgi
• narkose
• medisinsk historie