Prežihov Voranc

Under første verdenskrig deserterte han fra den østerrikske hæren, ble tatt til fange i Italia i 1916 og tilbrakte resten av krigen i fangeleir der. Da han kom tilbake til Kärnten i 1919, tok han arbeid ved et stålverk og fungerte som lokal sekretær for kommunistpartiet.

I 1929 ble Kommunistpartiet forbudt i Jugoslavia, og i 1930 måtte han forlate landet på grunn av sin politiske aktivitet. Nå begynte en omflakkende tilværelse som agent for Komintern, først i Wien, så Praha, Berlin og Moskva. Han besøkte flere andre europeiske land: Hellas, Bulgaria, Romania, Frankrike og Norge. Han ble flere ganger arrestert for sin partivirksomhet.

Rett før andre verdenskrig bodde han i Paris og arbeidet for det jugoslaviske kommunistpartiet.

Under krigen drev han kulturarbeid for motstandsbevegelsen, men ble arrestert i januar 1943 og sendt til Sachsenhausen og Mauthausen.

Etter andre verdenskrig var han politisk aktiv og hadde forskjellige verv, men hadde problemer under Titos stalinistiske periode og vendte tilbake til sin barndoms landsby hvor han levde isolert og skrev. Han døde 18. februar 1950 i Maribor, den gang Jugoslavia, i dag Slovenia.

Voranc debuterte med en novelle i et litterært tidsskrift i 1909. Novellesamlingen Povesti (‘Fortellinger’, 1925) ble ingen suksess. I 1933 ble han knyttet til et nytt litterært tidsskrift med sosialistisk profil, Sodobnost. Her ble han kjent som en forfatter av sosiale noveller. I 1940 kom en samling av hans noveller, Samorastniki (‘Selvsådde’).

Romanen Požganica (1939) omhandler folkeavstemningen i 1920 da Kärnten forble østerriksk og slovenernes skjebne under østerrikerne i mellomkrigstiden. I 1940 kom romanen Doberdob med tema fra første verdenskrig, delvis selvbiografisk. Den neste romanen, Jamnica, ble først utgitt i 1945. Tema i hans romaner er fattige bønder og proletariserte arbeidere.

Hans stil er sosial realisme, men stort sett uten de politiske overtonene som den ‘sosialistiske realismen’ hadde. Hans skildring av fattigfolk er psykologisk og knyttet til det lokale miljøet i Kärnten (slovensk Koruška), et grenseområde med slovensk og østerriksk befolkning. Språklig benyttet han trekk fra Koruška-dialekten.

En reiseskildring han skrev på 1930-tallet, Borba na tujih tleh (‘Kamp på fremmed jord’), kunne utgis først etter andre verdenskrig. Et av kapitlene heter ‘Kaldt land – varme hjerter’ og skildrer hans opphold i Norge i 1932. Han var opptatt av den sosiale og politiske gjæringen, bøndenes vanskelige situasjon etter krisen i landbruket og streikene blant trelastarbeiderne. Han beundret det norske demokratiet, men var overrasket over at det fantes «slaver» (det vil si husmenn) i Norge.