forbindelser mellom Slovenia og Norge

Den slovenske maleren Božidar Jakac ble en god venn av den norske komponisten Harald Sæverud. Bildet viser maleren i arbeid i Zadar i dagens Kroatia i 1961.
Den slovenske forfatteren Prežihov Voranc skrev reiseskildringer fra Norge.
Av .

Forbindelser mellom Slovenia og Norge finnes fra rundt 1900, først og fremst mellom forskere og kunstnere fra begge land. Språkforskeren Olaf Broch var den første nordmannen som skrev om Slovenia. På slovensk side skrev forfatteren Prežihov Voranc om Norge. Norske forfattere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun ble i stor grad oversatt til slovensk. Vennskapet mellom den norske komponisten Harald Sæverud den slovenske maleren Božidar Jakac bidro til å gjøre Slovenia kjent i Norge og motsatt.

Slovenia og Norge har begge lang tradisjon for skisport, og landene har i dag utstrakt kulturell utveksling, blant annet gjennom turisme.

Eldre tid

Selv om det i eldre tider aldri var noen livlig forbindelse mellom nordmenn og slovenere, finner vi en del berøringspunkter som kan være interessante. For det første er det en del likheter som kommer av leveforhold i fjelland, det ser vi i måten hus ble bygget på og hvordan gårdsdriften var under vanskelige forhold. En slående parallell er utviklingen av ski. I Norge ble ski brukt fra de eldste tider, men ellers i Europa vet man bare om ett sted hvor man fant opp ski, nemlig på Bloke-platået i det sentrale Slovenia. I 1689 beskrev den lærde slovenske vitenskapsmannen Janez Vajkard Valvasor, i sitt verk Hertugdømmet Krains ære (1689), bruk av ski i Krain i Slovenia. Derfor har slovenerne sitt eget ord for ski, smučki, mens andre europeiske språk gjerne har lånt det norske ordet.

En gammel «eksportartikkel» fra Slovenia til Norge er Krain-bien. Denne flittige honningsamleren stammer fra Krain (Kranjska), og ble tidlig kjent som kanskje den beste bisorten, og mange norske birøktere har hatt krainer-bier i sine bikuber.

Tidlig 1900-tall

Olaf Broch

Antakelig har nordmenn og slovenere truffet hverandre gjennom århundrene, slovenere i østerriksk tjeneste, nordmenn i dansk tjeneste, men det fins så vidt vites ingen skriftlige kilder. Vi må til siste del av perioden da Slovenia var en del av Østerrike (ca. 1500–1918) før vi finner eksempler på reiseskildringer. Den som gjorde slovenerne kjent i Norge, var professor Olaf Broch (født 1867). Han ble dosent i slaviske språk ved universitetet i Kristiania i 1896 og professor i 1900. Han foretok en rekke reiser til slaviske land og ble internasjonalt kjent som en av de fremste eksperter på slaviske språk, særlig slavisk fonetikk. I 1905 oppholdet han seg en lengre periode i Ljubljana, og han var den første som beskrev vitenskapelig det kompliserte slovenske aksentsystemet. Broch var en fremragende fontetiker og klarte å fange opp den slovenske uttalen. Slovensk er et av de få språkene i Europa som har tonelagsforskjeller (to aksenter, cirkumflex og akutt), akkurat som norsk (tonelag 1 bønder, tonelag 2 bønner). Resultatet av hans forskning ble publisert i den banebrytende boken Slavische Phonetik, Heidelberg 1911, og også i en russisk utgave.

Broch arbeid om slovensk fonetikk ble kjent i faglige kretser ute i Europa. I tillegg skrev han fire lange reisebrev fra Slovenia, som ble publisert i Aftenposten i juli-august 1905. Dette var ganske enestående, for slovenerne var fortsatt en del av Østerrike, og de fleste utlendinger hadde nok vage forestillinger om at slovenerne var et eget folkeslag. Men siden Broch hadde studert språket deres, visste han utmerket godt at slovenerne hadde sin egen kultur, selv om de var underlagt fremmed styre. Han skildrer folkeliv og slovenernes historie. I 1905 var Norge opptatt av forholdet til Sverige, og Broch behandler derfor det slovenske nasjonale spørsmålet.

Henrik Ibsen

Norge ble kjent i Slovenia først og fremst takket være Henrik Ibsen. Allerede 27. mars 1892 ble Et dukkehjem oppført ved teatret i Ljubljana, en av de tidligste oversettelser til et europeisk språk utenom de store. I 1899 ble Gjengangere oppført, En folkefiende i 1906, og fra 1892 til 1928 ble 10 skuespill av Ibsen vist på slovenske scener, oversatt fra tysk. Den første oversettelse direkte fra norsk var ved professor Vojeslav Mole, som oversatte Fruen fra Havet i 1922. Slovenske forfattere ble påvirket av Ibsen, blant annet en av Slovenias betydeligste forfattere, Ivan Cankar med skuespillene Jakob Ruda (1900) og Za narodov blagor (1902). Også Knut Hamsun var kjent. Den store slovenske lyrikeren Oton Župančič oversatte i 1932 Landstrykere av Hamsun.

Ivan Knific

Liksom Olaf Broch skrev om Slovenia i Norge, var det slovenere som skrev om Norge. Den kjente teologen og forfatteren av reiseskildringer Ivan Knific (født 1875) utgav i 1910 en serie med reiseskildringer fra Norge med tittelen «I midnattssolens land», i tolv nummer av bladet Dom in Svet (Hjemme og ute). Han reiste langs den norske kysten og gir en fengslende skildring av sine medreisende og steder han besøkte.

Mellomkrigstid

Prežihov Voranc

Den mest kjente slovenske forfatter som skrev om Norge, var Prežihov Voranc (pseudonym for Lovro Kuhar, 1893–1950). Han var revolusjonær og ble kjent for sine romaner med sosialt innhold i mellomkrigstiden. I 1930 måtte han flykte fra Jugoslavia, som Slovenia da var en del av, på grunn av illegalt arbeid, og han oppsøkte kommunister i flere europeiske land. I 1932 besøkte han Norge. Et kapittel i boken Borba na tujih tleh («Kamp i fremmede land») har tittelen «Kaldt land – varme hjerter». Boken kunne ikke publiseres i det jugoslaviske kongeriket og ble først utgitt i 1946, da monarkiet var avskaffet.

Han reiste rundt i landet og skildrer natur og folkelynne, men mest er han opptatt av den sosiale og politiske gjæringen. Han skriver detaljert om bøndenes vanskelige situasjon i Norge etter krisen i landbruket, og hvordan de blir utnyttet av kapitalkreftene. Han får også nærkontakt med norske bønder. I Gudbrandsdalen overnattet han sammen med en norsk venn hos en bonde høyt oppe under fjellet. Først ble han slått av hvor fåmælt og rar bonden var, men etter å ha blitt gjenstand for gjestfriheten og hørt hans historie, var Voranc full av beundring. Bonden hadde selv ryddet skog og anlagt et gårdsbruk, med støtte fra staten. «Dette er altså den jordens velsignelse [slovensk tittel på Markens grøde] som Hamsun har forherliget i sine romaner.»

Voranc hadde kontakt med norske «agitatorer», fagforeningsfolk som kjempet for rettighetene til arbeiderne i trelastindustrien. Han kom nok i politiets søkelys på grunn av sin politiske aktivitet, for han avslutter sin skildring av Norge med ordene: «Det var i siste øyeblikk jeg forlot Norge, for politiet i dette demokratiske landet var i hælene på meg …».

Harald Sæverud og Božidar Jakac

Bemerkelsesverdig er fortellingen om et vennskap mellom to kjente kulturpersonlig-heter i de to landene, den slovenske maleren Božidar Jakac og den norske komponisten Harald Sæverud. Jakac (født 1899) var en av Jugoslavias fremste bildende kunstnere. I løpet av det første bekjentskapet, i 1922, som bare varte noen dager, vokste det frem et sterkt vennskap. Jakac bad om å få male et portrett av Sæverud, som fant seg i å sitte modell flere ettermiddager. Jakac kastet seg febrilsk over arbeidet, og med raske penselstrøk skapte han et kunstverk som ble berømt, kjent som «Den hvite mann», vist i kjente kunstgallerier i flere land. I dag hører det til den faste utstillingen i Kunstgalleriet i Ljubljana. Sæverud tilegnet sin Femte symfoni, komponert under andre verdenskrig, til Jakac. Sæverud inviterte senere Jakac til å komme til Norge, og her skapte han en rekke fremragende bilder, blant annet portretter. Da Sæverud-museet på Siljestøl ved Bergen ble innviet i 1997, var Slovenias president Milan Kučan og kulturminister Jožef Školč til stede, og det ble arrangert en stor utstilling med malerier og tegninger av Božidar Jakac.

Andre verdenskrig og etterkrigstid

Slovenske krigsfanger i Norge

Under andre verdenskrig ble flere tusen mennesker fra det daværende Jugoslavia ført av tyskerne som krigsfanger til leirer i Norge. Noen av dem var slovenere.

Den kjente politikeren Franc Šetinc (1929–2016), som innehadde de høyeste poster i det slovenske kommunistpartiet, var også forfatter på si, og han skrev en bok om en slovener i tysk fangenskap i Norge. Selv om hovedpersonen var oppdiktet, bygget nok Šetinc på beretninger han kjente om slovenere som ble sendt til fangeleirer i Norge og hjulpet av nordmenn. Boken ble i 1987 oversatt til norsk med tittel etter hovedpersonen, Adam Gabrijel.

Janko Moder

Slovenias kanskje mest kjente oversetter var Janko Moder (1914–2006). Han oversatte skjønnlitteratur fra mange språk, men norske forfattere lå hans hjerte nær. Han leverte en lang rekke oversettelser av klassiske og moderne norske skjønnlitterære verk, blant annet Peer Gynt, og han skrev bøker om Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Takket være innsatsen til Janko Moder, som ble hedret med St. Olavsmedaljen i 1971 for sin oversettervirksomhet, ble moderne norsk litteratur kjent i Slovenia. Arven etter Moder ble tatt opp av Darko Čuden og Marija Zlatnar Moe ved Universitetet i Ljubljana, som begge har levert en rekke oversettelser fra norsk.

Etter 1991

Da Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991–1992, ble utviklingen fulgt med stor bekymring i Norge. Den slovenske (og kroatiske) uavhengighetserklæringen 25. juni 1991 kom som et sjokk, journalistene visste knapt hvor Slovenia var. Få hadde vært klar over hvor langt den politiske oppløsningen hadde kommet. Tidagerskrigen i Slovenia sommeren 1991 fikk store oppslag i norske medier, men etter hvert var det kampene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina og flyktningestrømmen derfra som dominerte nyhetsbildet. Slovenia ble igjen «glemt».

Den slovenske politikeren Janez Drnovšek (statsminister 1992–2002, president 2002–2007) hadde et studieopphold i Oslo på 1980-tallet og hadde flere norske kontakter.

Slovenia dukket bare sporadisk opp i nyhetsbildet, som da kong Harald og dronning Sonja avla statsbesøk i Slovenia i mai 2011. I sin tale kommenterte kongen hvordan skisporten forener de to nasjonene: «Jeg har fått høre at slovenere fortsatt kjenner til skihopperen Birger Ruud og Kongsberg-gutta. De konkurrerte i Slovenia allerede i 1930-årene. I 1933 ble verdens største hoppbakke bygd i Planica. Og det var Birger Ruud som satte verdensrekord med 92 meter i det første internasjonale rennet i bakken, førstemann i verden over 90 meter på ski. Vi nordmenn hevder å være opphav til moderne skisport. Men Slovenia har æren for utviklingen av skiflyvning. Det er et historisk samarbeid mellom Kranjska Gora (Planica) og Vikersund i Norge.»

Etter Slovenias selvstendighet i 1991 har norske statsvitere interessert seg for landet, og det har vært flere samarbeidsprosjekter med tema komparativ analyse av små stater. To bøker er utgitt med artikler som sammenligner Slovenia og Norge. Den første var Small States Compared: The Politics of Norway and Slovenia, redigert av Bojko Bučar og Stein Kuhnle (1994). Den andre var Small States, Big Challenges. Norway and Slovenia in Comparative Perspective, redigert av Kristen Ringdal, Sabrina P. Ramet og Danica Fink-Hafner (2016).

I våre dager er det en rekke forbindelser mellom de to landene, ikke lenger bare skisport. Norske turister ferierer i Slovenia, og slovenere besøker Norge. I internasjonale organisasjoner (blant annet FN og Europarådet) samarbeider nordmenn og slovenere, ikke minst etter at Slovenia i 2004 ble medlem av EU og NATO. På det kulturelle plan er det mange kontakter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg