De eldste skriftlige minnesmerker er de såkalte Freisingfragmentene (Brižinski spomeniki) med religiøst innhold, fra 900- eller 1000-tallet. Den slovenske litteraturen ble først utviklet i forbindelse med reformasjonen. Primož Trubar oversatte i 1555 Det nye testamente til slovensk, og hans samtidige Jurij Dalmatin oversatte Det gamle testamente. I motreformasjonens tid innskrenket litteraturen seg til katolske oppbyggelsesskrifter, som preget 1500- og 1600-tallet. Først på slutten av 1700-tallet begynte slovenske patrioter å bekjempe den tyske dominansen i kulturen.

Da Napoleon i 1809 opprettet kongeriket Illyria, betydde det en nasjonal renessanse for slovenerne. Den første betydelige slovenske dikter var Valentin Vodnik (1758–1819), som også drev et omfattende opplysningsarbeid. Det illyriske intermesso (1809–13) skapte en sterk slovensk nasjonalfølelse som ble forsterket av den europeiske romantikken. Jernej Kopitar skrev den første slovenske grammatikk og ivret for innsamling av folkediktning. Mange, for eksempel Stanko Vraz, mente imidlertid at slovenerne, som var så få, måtte ta i bruk det kroatiske språket i stedet for å forsøke å skape en egen slovensk diktning. Etter hvert seiret likevel det nasjonale synet. Av stor betydning var det at Slovenia nettopp da fikk sin største lyriker, France Prešeren. Hans virtuose Sonettkrans la grunnlaget for all senere slovensk lyrikk og befestet slovensk som litteraturspråk.

Simon Jenko (1835–69) og Fran Levstik (1831–87) var Prešerens arvtakere. Sistnevnte skapte også den slovenske novelle og var den første betydelige litteraturkritiker. Josip Jurčič (1844–81) var landets første romanforfatter, med sine folkelivsskildringer og historiske romaner. Realismen slo for alvor igjennom med Janko Kersnik. En populær lyriker i 1880-årene var presten Simon Gregorčič (1844–1906). Anton Aškerc er først og fremst kjent som episk dikter, med motiver fra slovensk historie.

Moderna kalles i slovensk litteratur perioden fra slutten av 1800-tallet til slutten av den første verdenskrig. Den var preget av den allmenne reaksjon i Europa mot realismen og naturalismen og en søken etter nye åndelige idealer. I Slovenia var dette en stor litterær fornyelsestid. Ivan Cankar innledet den «moderne» perioden med diktsamlingen Erotica (1899), som ble fordømt som frivol og farlig. Senere viet han seg til prosa og skuespill og regnes som Slovenias betydeligste forfatter i disse sjangerne. Oton Župančič ble med diktsamlingen Beruselsens beger (1899) en ledende «moderne» dikter. Han var en stor ordkunstner, med velklingende frie vers og dristige og originale bilder.

Mellomkrigstiden var preget av sosialt bevisste diktere. Den betydeligste prosaforfatter i perioden var Prežihov Voranc (pseudonym for Lovro Kuhar, 1893–1950), som var en revolusjonær kampdikter og realist. Selv om Srečko Kosovel (1904–26) døde bare 22 år gammel og hans diktsamlinger utkom posthumt, hører han til de største lyrikerne i mellomkrigstiden. Diktene hans er preget av sosialt engasjement og dristige fremtidsvisjoner av det nye samfunnet, men også av dødsangst og naturlyrikk. Tone Seliškar (1900–69) stod i mellomkrigstiden frem som en sosial lyriker med ekspresjonistiske, revolusjonære dikt. Mange av de mest kjente slovenske forfatterne deltok i partisankrigen og skrev om den.

Etter den annen verdenskrig var det litterære liv de første årene preget av den offisielle sosialistiske realismen. Gjennombruddet for en mer modernistisk diktning kom i 1953 med diktsamlingen Dikt av fire av Kajetan Kovič, Ciril Zlobec, Janez Menart og Tone Pavček. Denne eksistensialistiske, ofte pessimistiske lyrikken ble videreført av blant andre Dane Zajc, Gregor Strniša, Veno Taufer, Tomaž Šalamun og Saša Vegri. To betydelige diktere som hører til den eldre generasjon, er Edvard Kocbek og Matej Bor. Mens poesien har vært utpreget modernistisk, har prosaen i etterkrigstiden mer fulgt den realistiske tradisjonen fra mellomkrigstiden. Den betydeligste prosaforfatter er Ciril Kosmač, berømt blant annet for romanen En vårdag (1953). Også Ivan Potrč er sosial realist, med motiver fra den slovenske landsbygda. Andre betydelige prosaforfattere i etterkrigstiden er Boris Pahor, Alojz Rebula, Lojze Kovačič og Peter Božič. De betydeligste dramatikerne er Bratko Kreft, med realistiske, sosiale skuespill, og de mer modernistiske Dominik Smole og Primož Kozak.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.