Slovenias historie er landets historie fra middelalderen og frem til 1992. Området som i dag er Slovenia ble i middelalderen underlagt Det frankiske riket, deretter Det tysk-romerske riket. Fra 1200-tallet vokste habsburgernes innflytelse i deler av dagens Slovenia, og omkring 1500 var hele Slovenia underlagt huset Habsburg og det østerrikske keiserriket (fra 1867 dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn).

Den slovenske nasjonale bevegelsen vokste på 1800-tallet, sammen med idéen om et eget sørslavisk (jugoslavisk) rike. I 1918 ble Slovenia en del av den nye staten Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, fra 1929 kalt Jugoslavia, 1. desember 1918. Under andre verdenskrig ble Jugoslavia okkupert av aksemaktene, og Slovenia ble delt mellom Tyskland, Italia og Ungarn. Etter krigen ble Jugoslavia en sosialistisk republikk. Da denne ble oppløst i 1990-1992, ble Slovenia en selvstendig stat.

Slovenia var opprinnelig befolket av keltisk-illyriske stammer. Slaviske stammer innvandret fra 500–700-tallet til området ved Alpenes østlige utløpere. Slovenere betyr «slavere» og var den slaviske stammen som bosatte seg lengst mot vest, hvor slaverne møtte germanske og romanske folkeslag.

Karantania (nåværende Kärnten) var et slavisk fyrstedømme på 600–700-tallet, men ble deretter underlagt Bayern. Fra omkring 800 var området en del av Karl den stores rike og tilhørte siden Det frankiske riket, fra 900-tallet Det tysk-romerske riket. Slovenerne ble kristnet fra vest i perioden 750–900 og tilhørte dermed tidlig den vestlige (latinske) kultursfære, som del av den tyske og romersk-katolske verden.

I motsetning til andre sørslaviske folk dannet ikke slovenerne noen egen stat i middelalderen. I Karantania spilte likevel en slovensk adel en stor rolle selv om fyrsten var bayersk. Fyrsten avla ed på slovensk ved en spesiell «fyrstestein». Karantania har følgelig fått en nesten mytisk betydning i slovensk historie.

Fra 1100-tallet ble de slovenske områdene føydalisert. Føydalherrene var tyske, og de ufrie bøndene slovenere. Skriftspråk var tysk og latin, ved kysten også italiensk. Byene var dominert av tysktalende, mens slovensk bare ble brukt som talespråk på landsbygda. Sloveneres tyske naboer brukte fra gammelt av betegnelsen windisch om slovensk, av den gamle betegnelsen vender for slavere.

Fra 1200-tallet vokste habsburgernes innflytelse i Krain, Steiermark og Kärnten, og senere Trieste-området. Grevene i Celje, som hadde vært mektige, mistet sin makt, og omkring 1500 var dermed alle de slovensktalende områdene samlet under huset Habsburg og det østerrikske keiserriket.

Kart over Østerrike-Ungarn, som dagens Slovenia var en del av, i 1914.

Etter C W Ludv Horn: Geografi for folkeskolen, 1914

Østerrike-Ungarn av C W Ludv Horn. fri

Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet førte til at det ble skapt et slovensk skriftspråk. Overklassen gikk over til protestantismen, og det ble åpnet skoler for allmuen. Den kulturelle blomstringen opphørte imidlertid med motreformasjonen på begynnelsen av 1600-tallet. Germaniseringen ble sterk, og slovensk stod i fare for å dø ut.

I annen halvdel av 1700-tallet førte den tysk-romerske keiserinnen og østerrikske hertuginnen Maria Theresias reformer og nasjonalromantikkens ideer til ny kulturell oppvåkning. Slovensk ble innført som skolespråk på de første klassetrinn. Marko Pohlin (1738–1801) utgav en grammatikk, en slovensk avis begynte å komme ut og slovenernes historie ble skrevet. Da store deler av det slovenske området ble innlemmet i Napoleons «illyriske provinser» i perioden 1809–1813, ble administrasjonen modernisert og slovensk innført som skole- og administrasjonsspråk.

Selv om østerrikerne etter 1815 førte en mye strengere nasjonalitetspolitikk, med tysk som skole- og administrasjonsspråk, var interessen for slovensk vekket. Østerrikerne tillot en viss kulturell aktivitet blant slovenerne, som østerrikerne betraktet som ufarlige, i motsetning til tsjekkerne. Mange slovenere ble påvirket av den kroatiske «illyriske» bevegelse, noe som kunne ha svekket det slovenske nasjonale fellesskapet. Men blant annet France Prešerens diktning bidro til å styrke en slovensk kulturell identitet. I 1844 skrev Prešeren diktet «En skål» som ble forbudt av sensuren, og som i 1991 ble Slovenias nasjonalsang.

Under revolusjonsåret 1848 fikk den slovenske nasjonale bevegelsen et nytt oppsving. I et manifest til keiseren forlangte slovenerne at slovensk skulle bli skole- og administrasjonsspråk og at de slovenske områdene skulle samles og få indre selvstyre. Revolusjonsåret gav slovenerne et viktig nasjonalt symbol, det slovenske flagget, revolusjonært rødt, hvitt og blått som trikoloren.

Men østerrikerne slukket gløden fra revolusjonsåret. Året 1849 ble preget av sentralisering og økt germanisering, men fra 1861 ble det igjen åpnet for en viss kulturell aktivitet.

Ved delingen av det østerrikske monarkiet i 1867 i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn kom storparten av de slovenske områdene i den østerrikske delen. Men Venezia-området ble avstått til Italia, og Prekmurje kom under Ungarn. Sentraliseringen ble sterkere. Slovenerne organiserte store massemøter, tabori, hvor de forlangte samling av de slovenske områdene og retten til å bruke sitt språk.

Mot slutten av århundret gikk østerrikerne med på å innføre slovensk som administrasjonsspråk i Krain, ved siden av tysk. Etter hvert kom slovenerne med i offentlig administrasjon, og de hadde det bedre enn mange andre innenfor Det habsburgske riket. Også den økonomiske utviklingen ble styrket. I 1890-årene vokste det frem politiske partier, et katolsk, et liberalt og et sosialdemokratisk. Slovenerne deltok i den generelle politiske utviklingen innenfor Østerrike.

I årene rundt 1900 fikk den sørslaviske (jugoslaviske) idé oppslutning blant slovenerne, og den anti-habsburgske holdningen ble skjerpet. Det klerikale partiet (fra 1905 Det slovenske folkepartiet) var først habsburgvennlig og skeptisk til et samarbeid med de ortodokse serberne, men etter hvert kom den ledende politikeren Anton Korošec (1872–1940) til at løsningen for slovenerne måtte ligge i et nært samarbeid med serbere og kroater i en felles stat.

Under første verdenskrig ble Korošec leder av det sørslaviske Nasjonalrådet, som sammen med Den jugoslaviske komité la grunnlaget for opprettelsen av den nye staten Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, fra 1929 kalt Jugoslavia, 1. desember 1918.

Det viktigste spørsmålet for slovenerne etter krigen var grensedragningen mot Italia og Østerrike. Etter direkte forhandlinger mellom Italia og Jugoslavia fikk Italia ved Rapallo-traktaten i 1920 hele Istra og størstedelen av Venezia Giulia-provinsen. Den slovenske minoriteten i Italia fikk ingen garantier og ble under Benito Mussolini utsatt for sterkt assimileringspress.

I Østerrike var situasjonen spent. Etter Østerrike-Ungarns sammenbrudd i 1918 sendte jugoslavene tropper inn i Kärnten, hvor det var en stor slovensk befolkning. Den militære aksjonen vakte motstand både blant østerrikere og østerrikskvennlige slovenere. Ved folkeavstemning i 1920 valgte et flertall i området å bli i Østerrike. Stormaktene tvang Jugoslavia til å akseptere resultatet, og statsgrensen ble trukket langs fjellkjeden Karavankene. Folkeavstemningen la grunnen for varige motsetninger. En sterk germanisering satte inn, og slovenske nasjonalister arbeidet for at Kärnten (slovensk Koroška) skulle innlemmes i Jugoslavia.

Det politiske liv i den nye staten ble langt fra lett. Mens slovenerne og kroatene ønsket en føderal struktur, ville serberne ha en sentralistisk politisk orden. Serbernes linje slo igjennom, og kroater og slovenere reagerte til dels med boikott av det politiske liv. 1920-årene ble preget av kaos og politisk terror, og de nasjonale spenningene fortsatte gjennom hele mellomkrigstiden. Økonomisk og kulturelt var det likevel en god periode for Slovenia, med etablering av en rekke kulturinstitusjoner, blant annet universitetet i Ljubljana, og rask industrialisering. Slovenia ble den økonomisk mest utviklede delen av Jugoslavia.

Da Jugoslavia ble okkupert av aksemaktene i april 1941, under andre verdenskrig, ble Slovenia delt mellom Tyskland, Italia og Ungarn. Ljubljana lå i den italienske delen. I den tyskokkuperte delen ble det gjennomført sterk germanisering, mens slovenerne i de italienskokkuperte områdene hadde det noe lettere. Deler av det slovenske politiske liv inngikk et samarbeid med italienerne, men den kommunistledede motstanden ble også sterk. Dette førte til en dyp splittelse i det slovenske samfunnet.

Josip Broz Titos maktovertakelse i Jugoslavia i 1945 førte i første omgang til en hardhendt gjennomføring av kommunistenes politikk i Slovenia som ellers i Jugoslavia. Om lag 10 000 mennesker ble likvidert, anklaget for landssvik og antikommunisme.

Akkurat som etter første verdenskrig var Slovenia opptatt av grensespørsmålene. Ved fredsavtalen i 1947 fikk Jugoslavia kontroll over et stort territorium som hadde tilhørt Italia i mellomkrigstiden. Istra-halvøya ble delt mellom Slovenia og Kroatia, mens Trieste-området ble delt i to soner, selve byen (sone A) under alliert, senere italiensk kontroll, og sone B i sør under jugoslavisk kontroll. Slovenia fikk adgang til Adriaterhavet og to viktige havnebyer, Piran og Koper.

Titos brudd med Stalin og Sovjetunionen i 1948 førte til en mer liberal utvikling. Sloveneren Edvard Kardelj stod bak det jugoslaviske kommunistpartiets nasjonalitetspolitikk, det jugoslaviske økonomiske systemet, arbeiderselvstyret, og en politikk for utstrakt desentralisering i 1970-årene. Slovenia klarte seg godt økonomisk. En stor del av jugoslavisk eksport gikk via Slovenia, levestandarden steg mer enn i andre deler av Jugoslavia, og desentraliseringen virket til Slovenias fordel.

Etter Titos død i 1980 kom Jugoslavia ut i en økonomisk krise som førte til konkurranse mellom delrepublikkene og skjerpet nasjonalisme. Slovenske politikere fortsatte å spille på lag med Beograd, et spill slovenerne behersket fra mellomkrigstiden, og som gjorde at de fikk drive sin egen indre økonomi og politikk. På mange måter utviklet Slovenia seg i mer liberal retning enn resten av landet, ubemerket i resten av Jugoslavia.

I 1980-årene ble dette harmoniske bildet gradvis forandret. Slovenerne så den sentrale jugoslaviske politikken som en trussel mot sin egenart, så da det ble gjort forsøk på å innføre en felles leseplan i skolen, med overveiende ikke-slovenske forfattere på pensum, begynte slovenerne å protestere. Men det var særlig fremveksten av militant serbisk nasjonalisme fra midten av 1980-årene, og Slobodan Miloševićs politikk som serbisk kommunistleder og president fra 1987, som fikk landet til å gå i oppløsning.

I Slovenia ble Milan Kučan partileder i 1986, og sterke krefter innenfor kommunistpartiet gikk inn for demokratisering. I januar 1989 gikk partiet imot det kommunistiske maktmonopolet og inn for flerpartisystem. Dette vakte voldsomme reaksjoner i Serbia og utløste propagandakrig mellom de to jugoslaviske republikkene. Slovenia gikk inn for en union hvor hver delrepublikk skulle ha rett til å bestemme sin indre politikk og hvilke forbindelser den skulle ha til de andre republikkene.

I løpet av 1989 vokste det frem opposisjonspartier, og regjeringen innså at utviklingen ikke lot seg stanse. Parlamentet vedtok at Slovenia hadde rett til selvbestemmelse og at ingen kunne innføre unntakstilstand i landet uten parlamentets godkjenning. Konflikten med Serbia ble mer og mer tilspisset, og før året var omme, brøt Serbia alle økonomiske forbindelser med Slovenia.

Den slovensk-serbiske konflikten innledet oppløsningen av Jugoslavia. Bruddet kom da de slovenske representantene marsjerte ut fra det jugoslaviske kommunistpartiets 14. ekstraordinære kongress i januar 1990. Deres ønske om et løst, demokratisk statsforbund lot seg ikke forene med Slobodan Miloševićs krav om «et sterkt parti i en sterk stat».

Demokratiseringen i Slovenia skjedde ovenfra, gjennom et kommunistparti som fanget opp det demokratiske presset i befolkningen. I april 1990 fant de første frie parlamentsvalgene sted i Slovenia. Seierherre ble en ikke-sosialistisk koalisjon av sju partier, DEMOS (Slovenias demokratiske opposisjon), som fikk 55 prosent av stemmene, mens det tidligere kommunistpartiet, nå Partiet for demokratisk fornyelse, bare fikk 17 prosent. Statsminister ble Lojze Peterle fra Det kristelig-demokratiske partiet, men i presidentvalget vant Milan Kučan med 58 prosent av stemmene. Dette var en anerkjennelse av den rolle kommunistene, og ikke minst Kučan selv, hadde spilt i demokratiseringen.

I juli vedtok parlamentet en suverenitetserklæring som slo fast at innen et år skulle det vedtas en ny grunnlov som skulle gjøre Slovenia til en suveren stat. 23. desember, i en folkeavstemning der 93 prosent av de stemmeberettigede slovenerne deltok, stemte 88 prosent for uavhengighet. Parlamentet vedtok da at Slovenia skulle tre ut av føderasjonen innen midten av 1991 dersom Jugoslavia ikke ble omdannet til en løs konføderasjon av stater.

Da forhandlinger ikke førte frem, erklærte Slovenia seg uavhengig 25. juni 1991. Dette utløste et angrep fra den jugoslaviske armeen. Arméledelsen ble imidlertid overrasket over slovenernes motstandsvilje; i hemmelighet var det bygd opp effektive slovenske heimevernsstyrker. Jugoslavia gav opp angrepet etter bare ti dager, noe som delvis kan skyldes at Serbia lenge hadde hevdet det ville være bedre å bli kvitt Slovenia, for å beholde resten innenfor et serbisk-dominert Jugoslavia.

EF forhandlet frem en våpenhvile, og i Brioni-avtalen av 7. juli 1991 ble Slovenia og Kroatia pålagt å «suspendere» uavhengighetserklæringene i tre måneder, mot at de jugoslaviske styrkene skulle trekke seg ut innen samme frist. Mens krigen i Kroatia nå utviklet seg, forløp tremånedersperioden i Slovenia uten problemer, og 8. oktober 1991 var veien åpen for full suverenitet.

Slovenia ble anerkjent som suveren stat 15. januar 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.