Teaterutviklingen i Vietnam er sterkt preget både av et folkelig teater, av klassisk asiatisk tradisjon og av et taleteater som til dels er av europeisk opprinnelse. Det folkelige teater omfatter på den ene siden rituelle uttrykksformer i tilknytning til religiøse prosesjoner med sang og musikk, og på den andre siden omreisende sirkus og operalignende former. Former av førstnevnte er både transedanser og fortellertradisjoner. Den klassiske asiatiske tradisjonen er knyttet til hoffdanser og musikkteater som skulle underholde ved hoffene.

Et taleteater var det i stor grad den franske kolonimakten som inspirerte til ved å oppmuntre til fremførelser av fransk klassisk dramatikk oversatt til vietnamesisk. Europeisk inspirert salongdramatikk var også svært populært fra begynnelsen av 1900-tallet, gjerne fremført av amatør- eller klubbteatergrupper. En blanding av europeisk tradisjon og musikkteaterformen cai luong ble en ny trend. Dette kom også under påvirkning av europeisk naturalisme, og formen ble etter hvert tatt i bruk for å kritisere den franske kolonimakten. Dette var kritisk dramatikk som ble oppmuntret av det vietnamesiske kommunistpartiet, som langsomt skjøv formen inn i rammene for sovjetisk inspirert sosialrealisme.

I Sør-Vietnam utviklet det seg et annet, mer vestlig inspirert teater knyttet til en ny middelklasse, et teater som også tok opp sosiale problemer, og som dermed ble tolerert etter gjenforeningen etter Vietnamkrigen. I 1980-årene kom en viss surrealistisk inspirasjon som avvek fra standardlinjen inn i teateret og dramatikken. Disse brytningene er fra 1990-årene i ferd med å danne grunnlaget for et genuint vietnamesisk dramatisk teater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.