Befestning er bygningsmessige tiltak for lettere å forsvare et område og hindre eller gjøre det vanskeligere å gjennomføre et militært angrep. Befestninger kan gjerne konstrueres slik at de spiller på lag med naturgitte forhold på stedet.

En av hovedhensiktene med befestninger er å gjøre det mulig for den ofte svakere part å forsvare seg mot den ofte sterkere angriper, ved at det skal koste mye å angripe – helst så mye at angriperen lar være. Dette kan oppnås ved å bygge murer, dekningsrom mv. for personell og materiell, etablere gode ildmuligheter for forsvarerens våpen samt gjøre terrenget vanskelig fremkommelig for angriperen.

Læren om befestninger kalles befestningskunst og overlapper delvis begrepet fortifikasjon, der befestningskunst gjerne benyttes om historiske forhold og fortifikasjon om mer moderne forhold. Både befestninger og fortifikasjoner er viktige bestanddeler i, men ikke alene fullt dekkende for, begrepet beskyttelse i militær forstand.

Historikk

Bygdeborg.
Rester av Borgaråsen bygdeborg i Eigersund, Rogaland.
Foto: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.
Lisens: CC BY 4.0

De eldste befestningene mener man var såkalte tilfluktsbefestninger hvor en truet nomadestamme kunne søke tilflukt. Foruten menneskene kunne også husdyr og redskaper bringes med. De aller første tilfluktsbefestningene var muligens sjøbefestninger bygget av pæler. Også de eldste landbefestningene var rene tilfluktsbefestninger som besto av forhugninger og jordvoller, senere ofte steinvoller (tørrmur). Etter hvert ble tilfluktsbefestningene avløst av bygdeborger – en enkel konstruksjon med omkringliggende murer som man kunne også kunne bruke våpen fra. I Norge (og Sverige) ble bygdeborgene gjerne anlagt på høye og helst vanskelig framkommelige steder, ofte på dugnad av folket fra bygda. Bygdeborger er som nevnt enkle anlegg og må ikke forveksles med middelalderens større og mer komplekse borger (borgbefestninger).

Byene

Den imponerende bymuren i Ávila, Spania.
/Flickr.com.
Lisens: CC BY 2.0

Etter som byene vokste i størrelse og fikk økt betydning for styresmakter og næringsliv, ble også de befestet, for eksempel med ringmurer og tårn. Innenfor ringmuren (bymuren) var det ofte en såkalt kjerne, en ny mur rundt den sentrale, viktigste del av byen, og innerst var det gjerne en reduit (et slott eller en annen sterk bygning) som forsvareren kunne trekke seg tilbake til og by fienden en siste motstand. Atkomstveiene til byen gikk gjennom godt forsvarte porter, beskyttet av spesielt kraftige tårn. Ofte gikk veien over en vindebro – en bro som kunne fires og heises over graven (som kunne være våt eller tørr) som var anlagt utenfor bymuren.

Områdebefestninger

Den kinesiske mur
Parti fra den kinesiske mur.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Det hendte også at det ble bygd sammenhengende murer for å forsvare et større område, slik at man kan kalle dem områdebefestninger. Et kjent eksempel er den kinesiske mur, et kolossalt prosjekt som ble påbegynt på 200-tallet fvt. Med sidearmer er muren mellom 3400 og 9000 kilometer lang avhengig av hva man velger å ta med. Den er 6–15 meter høy, 3,5 meter bred, har ett tårn per 100 meter og mange steder brystvern og skyteskår derimellom. Et annet eksempel er Hadrians mur (påbegynt år 122) mellom Carlisle og Newcastle, som er 117 kilometer lang.

Kruttvåpnene endrer alt

Befestning

Befestning. Riss av noen eldre forsvarssystemer.

Av /Store norske leksikon ※.
Bohus festning.
Bohus festning ble bygget fra 1308 og framsto etter hvert som Danmark-Norges sterkeste festning.
Bohus festning.
Forsvarsbygg.
Lisens: CC BY 2.0

På begynnelsen av 1400-tallet medførte de nye kruttvåpnenes skadevirkninger store problemer for datidens befestningskunst (og befestninger), og det gikk lang tid før befestningstiltakene kunne balansere angrepsvåpnenes virkninger. En av årsakene til dette var at kruttvåpnene den gang var like revolusjonerende som de kjernefysiske våpnene var i årene etter andre verdenskrig. En annen årsak er at læren om befestningskunsten i noen grad manglet systematikk, det var ikke et fag etablerte undervisningsinstitusjoner underviste i. En kan si kunnskapen var individuell, lite akademisk og ble overlevert fra mester til mester.

I nyere befestningskunst spilte gravene en større rolle. Gravene ble forsvart i flanker fra kaponnièrer og bastioner. Murene ble tykkere, og senere fikk festningene utenverker i form av frittliggende fremskutte forsvarsverk.

Av kjente navn og skoler/retninger etter kruttvåpnenes gjennombrudd kan nevnes: Albrecht Dürer (1471–1528) og det italienske befestningssystem, Daniel Speckle (1536–1589) og det nederlandske befestningssystem, tenaljesystemet; det franske bastionsystem, Vaubans system; Montalemberts tenaljerte front og det prøyssiske befestningssystem. Svært mange av de norske 1600-tallsfestningene ble bygget etter Vaubans bastionære prinsipper.

Nytt artilleri gir nye problemer

Utpå 1800-tallet kom det på ny til en fullstendig omveltning i befestningssystemene. Dette som følge av artilleriets rivende utvikling på denne tiden, da det ble kom riflet kasteskyts, hurtigskytende feltskyts, kjemisk krutt, brisantgranater og moderne ildledningsmateriell. Senere kom også nye virkninger av flybomber. Fra tiden inntil første verdenskrig kan nevnes at befestningene rundt Paris var cirka 120 kilometer i omkrets, og ved Antwerpen cirka 100 kilometer.

«De store linjene» – befestningssonene i Europa

Eksempel på antitank-hindre, i Norge ofte kalt «hitlertenner».
Den finske befestningslinjen mot øst, Salpalinja, består av et imponerende antall forskjellige elementer. Finnene benyttet gjerne naturlige ingredienser, som fjellknauser, bratte skrenter, elver, vann osv. i samspill med et system av byggverk som bunkere, antitank-hindre, grøfter mv. Til sammen utgjør dette en 1200 km lang linje som var lett å forsvare og vanskelig å erobre.

Mellom første og andre verdenskrig ble den franske Maginotlinjen (1930–1934), som var forutsatt å dekke grensene mot Sveits, Tyskland og Belgia, og den tyske Vestvollen (1935–1939) langs den tysk-franske grensen, bygd til store kostnader. Maginotlinjen omfattet befestede områder i Lauten-avsnittene og Metz-avsnittene, sperreanlegg med dybdegrupperte forsvarsstillinger langs Rhinfronten og for øvrig bare enkelte sperreanlegg ved hovedveiene mot Sveits og Belgia. Vestvollen besto av lette og middels tunge betongbefestninger, stedvis med pansertårn. Vestvollen var bedre kamuflert og hadde større dybde, mindre og bedre vern og kortere avstand mellom pansertårnene. Tyskerne hadde et mer mobilt forsvar mellom befestningene, og soldatene var utdannet for slik strid.

Også i Norden ble det bygget slike forsvarslinjer, som den 1200 km lange Salpalinja øst i Finland.

Andre verdenskrig, med sin voldsomme innsats av fly, artilleri og stridsvogner, medførte en ny omveltning. Tyskerne forsøkte å beskytte seg mot alliert invasjon ved å bygge Atlanterhavsvollen, som med et stort antall anlegg skulle dekke den 5000 kilometer lange kystlinjen fra Pyreneene til områdene øst for Finnmark. Blant Atlanterhavsvollens anlegg har vi i Norge for eksempel de grovkalibrete kystfortene Møvik fort, Austrått fort og Trondenes fort bevart med kanoner på opprinnelig plass, og en rekke andre lokaliteter i Norge har synlige anleggsrester. Av andre store befestninger under andre verdenskrig kan nevnes, Leningrad, Stalingrad, Corregidor og Walcheren.

Siden har kjernevåpnenes skadevirkninger gjort befestningskunsten, eller fortifikasjonsfaget, enda mer teknisk komplisert og vitenskapelig omfattende.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg