Befestning, det å øke et områdes forsvarsbetingelser og hindre eller vanskeliggjøre fiendens erobring av det ved hjelp av kunstige anlegg. Dette formålet kan oppnås ved å anlegge befestninger og dekningsrom for personell og materiell samt etablere gode ildmuligheter for forsvarsvåpnene og gjøre terrenget vanskelig fremkommelig for angriperen.

De eldste befestninger var såkalte tilfluktsbefestninger hvor en truet nomadestamme søkte tilflukt; som regel ble også familie, husdyr og redskaper tatt med. De aller første tilfluktsbefestninger var sannsynligvis sjøbefestninger som var en konstruksjon av pæler, som regel i åpen firkant opptil 60 000 m2 store. Slike finnes f.eks. i Zürichsjøen og Bulverket på Gotland, Sverige. Også de eldste landbefestninger var rene tilfluktsbefestninger som bestod av forhugninger og rene jordvoller som senere ble erstattet med steinvoller (kallmur). Etter hvert ble tilfluktsbefestningene utviklet til bygdeborger, en enkel konstruksjon med omkringliggende murer som man kunne avgi frontal ild fra. Bygdeborgene ble anlagt på dugnad av folket fra bygda. De må ikke forveksles med middelalderens borger (borgbefestninger).

Etter som byene vokste i størrelse og rikdom og fikk større betydning, ble også de befestet med ringmurer og tårn. Innenfor bymuren var det ofte en såkalt kjerne, en ny mur rundt den sentrale, viktigste del av byen, og innerst var reduiten (et slott eller en annen bygning) som forsvareren kunne trekke seg tilbake til og by fienden en siste motstand. Atkomstveiene til byen gikk gjennom vel forsvarte porter, beskyttet av spesielt kraftige tårn. Ofte gikk veien over en vindebro, en bro som kunne fires og heises over graven som gikk utenom bymuren. Det hendte også at det ble bygd sammenhengende murer for å forsvare hele området, slik at tilfluktsbefestningene var gått over til å bli områdebefestninger. Eksempler er den kinesiske mur, påbegynt på 200-tallet f.Kr., 3400 km lang, 7–10 m høy, 3,5 m bred, ett tårn per 100 m; piktermuren (130–210 e.Kr.) mellom Carlisle og Newcastle, 117 km lang; den retiske mur fra nærheten av Koblenz til Regensburg, ca. 400 km lang (98–117, 270–275 e.Kr.).

På begynnelsen av 1400-tallet medførte kruttvåpnenes skadevirkninger store problemer for datidens befestningskunst, og det gikk meget lang tid før befestningstiltakene balanserte angrepsvåpnenes virkninger. En av årsakene til denne faseforskyvning mellom angrepsvåpnenes virkninger og dekningstiltakene var at kruttvåpnene den gang virket like revolusjonerende som de kjernefysiske våpen i årene etter den annen verdenskrig. En annen årsak var at befestningskunsten både i middelalderen og helt frem til 1800-tallet ikke var nasjonal, men individuell og ble overlevert fra mester til mester. – I den nyere tids befestningskunst spilte gravene en større rolle. Gravene ble forsvart i flanker fra kaponnièrer og bastioner. Murene ble tykkere og høyere, og senere fikk man utenverker i form av frittliggende fremskutte forsvarsverk.

Av kjente navn og skoler eller retninger fra denne tid kan nevnes: Albrecht Dürer (1471–1528); det italienske befestningssystem, Daniel Speckle (1536–89); det nederlandske befestningssystem, tenaljesystemet; det franske bastionsystem, Vaubans system; Montalemberts tenaljerte front og det prøyssiske befestningssystem.

På slutten av 1800-tallet kom det til en fullstendig omveltning i befestningssystemene som følge av artilleriets rivende utvikling, riflet kasteskyts, hurtigskytende feltskyts, kjemisk krutt, brisantgranater og moderne ildledningsmateriell, og senere kom nye virkninger av flybomber. Fra tiden inntil den første verdenskrig kan nevnes at befestninger rundt Paris var ca. 120 km i omkrets, ved Antwerpen ca. 100 km.

Mellom den første og den annen verdenskrig ble den franske Maginotlinjen (1930–34), som var forutsatt å dekke grensene mot Sveits, Tyskland og Belgia, og den tyske Vestvollen (1935–39) langs den tysk-franske grense bygd. Den tyske skal ha kostet fire-fem ganger mer enn den franske. Maginotlinjen omfattet befestede områder i Lauten- og Metzavsnittene, sperreanlegg med dybdegrupperte forsvarsstillinger langs Rhinfronten og for øvrig bare enkelte sperreanlegg ved hovedveiene mot Sveits og Belgia. Vestvollen bestod av lette og middels tunge betongbefestninger, delvis med pansertårn. Vestvollen var bedre kamuflert og hadde større dybde, mindre og bedre vern og kortere avstand mellom pansertårnene. Tyskerne hadde et mer mobilt forsvar mellom befestningene, og soldatene var utdannet for slik strid.

Under den annen verdenskrig bygde tyskerne Atlanterhavsvollen, som dekket kystlinjen fra Pyrenéene til Finnmark (5000 km) – hvorav kystfortene Møvik fort, Austrått fort og Trondenes fort er bevart med sine kanoner i opprinnelig stand og en rekke andre lokaliteter i Norge har synlige anleggsrester. Blant andre befestninger under den annen verdenskrig var Karelske nes, Leningrad, Stalingrad, Corregidor, Walcheren. Den annen verdenskrig med sin voldsomme innsats av fly, artilleri og stridsvogner medførte en ny omveltning.

Siden har kjernevåpnenes skadevirkninger gjort befestningskunsten enda mer teknisk komplisert og vitenskapelig omfattende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.