Panservernvåpen er en fellesbetegnelse for de våpensystemer som er utviklet til bekjempelse av stridsvogner.

Våpnene

TOW i stilling

TOW fra den italienske hæren i stilling i Norge under øvelse STRONG RESOLVE 95

84 mm rekylfri kanon Carl Gustav på et skytefelt i Litauen
84 mm rekylfri kanon Carl Gustav på et skytefelt i Litauen
Av /Lithuanian Armed Forces.

Det beste våpenet for å bekjempe en stridsvogn er i regelen en annen stridsvogn. Imidlertid er det utviklet et større antall typer rekylfrie kanoner og rakettvåpen for formålet. Hæren var i mange år oppsatt med 127 mm TOW rakettsystem og 84 mm rekylfri kanon Carl Gustav. M72 er et lett (66 mm) rakettvåpen som avfyres fra skulderen fra et engangs glassfiberrør. Våpenet er utviklet i USA, men produsert av Nammo. I dag bruker Forsvaret blant annet panservernraketten Javelin.

Den sovjetiske rakettkasteren RPG (Natos betegnelse) har hatt stor utbredelse internasjonalt.

Ammunisjon

Den vanligste ammunisjonen er en spesialutviklet hulladningsgranat som lettere penetrerer panseret. Til stridsvognskanoner finnes det også andre typer ammunisjon til formålet, som pilammunisjon og ladninger med plastisk sprengstoff. Det er også utviklet målsøkende sprenggranater til artilleri.

Mottiltak

Utviklingen av panservernvåpen møtes av stadig nye typer pansring, blant annet såkalt reaktivt panser. Dette består av en sprengladning bak et ytre, tynnere panser. Når en hulladningsgranat treffer dette panseret, detonerer stridshodet og kaster av den ytre panserplaten. Dette bryter opp jetstrålen fra hulladningen. Som mottiltak til dette igjen er det utviklet stridshoder med såkalt tandemladning. En første sprengladning utløser det reaktive panseret, mens hovedladningen angriper hovedpanseret.

Historie

Boys anti-tank rifle
Av .
Lisens: Public domain

De tidligste panservernvåpen ble utviklet under første verdenskrig da de første stridsvognene dukket opp på slagmarken. Det tyske T-gewehr modell 1918 var et gevær med kaliber 13,2mm, med evne til å trenge gjennom panserkjøretøyene.

I mellomkrigstiden ble det utviklet og tatt i bruk flere antitankgevær. Finland, Sveits og Japan utviklet våpen med kaliber 20mm, altså teknisk sett en kanon. Tyskland og Polen tok i bruk geværer med kaliber 7,92mm med tunge kuler av stål eller wolfram og svært høy utgangshastighet.

I Storbritannia tok man i bruk Boys Anti-tank rifle. Dette var et gevær i kaliber 13,9x99 mm. Våpenet hadde munningsbrems for å dempe den voldsomme rekylen og et firkantet magasin for fem skudd oppå våpenet. Utgangshastigheten var over 900 m/s med et prosjektil med wolframkjerne. 200 av disse ble tatt i bruk av finnene i Vinterkrigen i 1939-1940, med suksess.

Fra 1942 tok britene i bruk Projector, Infantry, Anti-Tank (PIAT) som panservernvåpen. Dette var et utskytingsrør med en kraftig fjær som kastet en granat med hulladning mot målet. Rekkevidden var rundt 50 meter. Skytteren avfyrte våpenet fra skulderen, og rekylen var sterk nok til å skade skytteren. PIAT erstattet Boys Rifle, men Boys var fortsatt i bruk for å sperre mindre veier og akser.

USA tok i bruk Bazooka, en 3,5 tommers rakettkaster, mens Tyskland utviklet Panzerfaust.

Etter andre verdenskrig gikk geværene ut av bruk, og rekylfrie kanoner, raketter og missiler er enerådende.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg