Varanger bataljon var en militær hæravdeling som etter første verdenskrig, og fram til den ble lagt ned, utgjorde en vesentlig del av Forsvaret i Finnmark, med territorielt ansvar for forsvaret av Øst-Finnmark. Bataljonen ble opprettet i 1918, og nedlagt i 1995. Avdelingen hadde sitt hovedkvarter (standkvarter) i Kirkenes, med øvings- og mobiliseringsplass på Nyborgmoen.

Varanger bataljon var en forvaltningsavdeling som satte opp en feltbataljon med samme navn. Fra 1921 hadde den en stående avdeling for tjenestegjorde som grensevakt: Garnisonskompaniet i Sør-Varanger, som senere ble til Garnisonen i Sør-Varanger (GSV); nå Jegerbataljonen GSV.

Historikk

Varanger bataljon ble opprettet 1. januar 1918, etter en deling av den tidligere Finnmarkens bataljon. Avdelingens opprinnelse var Varanger kredskompani i 1898. Kompaniet i Øst-Finnmark – og et tilsvarende i Vest-Finnmark: Alta kredskompani – ble opprettet etter at vernepliktsloven ble gjort gjeldende også for Nord-Norge, i 1897. Første soldatinnrykk ved Varanger kredskompani fant sted i august 1898.

I 1911 ble kompaniene i Varanger og Alta nedlagt, og gikk inn i Finnmarkens bataljon, med standkvarter i Vadsø. Den besto av to kompanier i Øst-Finnmark og to i Vest-Finnmark, med ekserserplassene Nyborgmoen i øst og Altagård i vest.

Finnmarkens bataljon ble nedlagt i 1917, hvorpå Varanger bataljon og Alta bataljon ble etablert fra 1. januar 1918. Varanger bataljon ble da flyttet fra Vadsø til Kirkenes. Hver av bataljonene ble oppsatt med fire kompanier, og styrket med en mitraljøseavdeling.

Den nye norske kongen, Haakon 7, inspiserte soldatene i Varanger kredskompani, på Nyborgmoen, i 1907.

I 1899 ble Tromsø stifts forsvars underoffisersskole opprettet i Harstad (senere Befalsskolen for infanteriet i Nord-Norge, BSIN), der også underoffiserer fra Øst-Finnmark ble utdannet. I 1901 vedtok Stortinget å etablere utdanning også i Finnmark, med Finnmarkens underbefalsskole i Vadsø. Den ble helt fra starten omtalt som 'korporalskolen', og skiftet i 1917 navn til Finnmarkens korporalskole, til den ble nedlagt i 1930.

Organisasjonsendringene i Hæren var mange i mellomkrigstida, med flere hærordninger. Som følge av ordningen av 1927 ble Varanger bataljon (og Alta bataljon) i nedlagt 1930, og Finnmarkens bataljon gjenopprettet. Den fikk standkvarter i Kirkenes, og hadde to kompanier i Vest-Finnmark (Alta) og to i Øst-Finnmark.

Garnisonskompaniet i Kirkenes ble opprettet i 1921, underlagt Varanger bataljon.

Fra 1. juli 1934 ble Alta bataljon og Varanger bataljon gjenopprettet. Fram til nedleggelsen i 1995 var de Hærens oppsettende avdelinger i Finnmark. Til Finnmark landforsvar overtok den operative kommandoen i fylket, var de to bataljonssjefene også operative sjefer i respektiv del av Finnmark.

Nøytralitetsvakt og krig

Under første verdenskrig stilte Varanger bataljon en mindre styrke som nøytralitetsvak. Denne ble forsterket mot slutten av krigen, som følge av borgerkrigen i Finland og revolusjonen i Russland . Etter verdenskrigens slutt i 1918, og mens krigen i Finland fortsatt pågikk, ble nøytralitetsvernet, etter pålegg fra 6. divisjon , videreført, til 1921. Samtidig som nøytralitetsvernet ble opphevet i 1921, ble Garnisonskompaniet i Sør-Varanger opprettet, underlagt Varanger bataljon, for grensebevokning. Det ble først lagt til Kirkenes, i 1922 til Svanvik .

Ved utbruddet av andre verdenskrig søkte Norge å holde seg utenfor krigen ved å videreføre sin med sin nøytralitetspolitikk. Varanger bataljon var blant de avdelinger som ble satt til nøytralitetsvakt langs grensa i øst. Mobiliseringsordren fra 6. divisjon ble gitt 10. oktober 1939. Etter at Sovjetunionen angrep Finland 30. november 1939, ble en del av Varanger bataljon flyttet til Sør-Varanger, og dermed nært kamphandlingene på den andre siden av grensa. En av dem som tjenestegjorde i Garnisonskompaniet på denne tida var løytnant Karl A. Marthinsen. Han var etterretningsoffiser, medlem av Nasjonal Samling, og kartla kommunister i områder. Under den tyske okkupasjonen var han en fryktet sjef for Statspolitiet, til han ble likvidert av Milorg i februar 1944.

Ved angrepet på Norge 9. april 1940 ble det vurdert å sette inn deler av Varanger bataljon ved Narvik-fronten. På grunn av usikkerhet omkring Sovjetunionens intensjoner ble det konkludert at det var mest hensiktsmessig å beholde den i Øst-Finnmark.

Finnmark var ikke omfattet av det tyske angrepet på Norge i april 1940. Etter at de tyske styrkene hadde gjenvunnet kontrollen etter slaget om Narvik i juni, kapitulerte Norge, 10. juni. I en mellomperiode, til okkupasjonsmakten fikk forsterkninger, ble det inngått en avtale om at enheter fra Varanger bataljon skulle opprettholdes som vaktstyrke i Øst-Finnmark. Adolf Hitler ga først ordre, 11. juni, om at den skulle stå under tysk kommando, men denne ble trukket tilbake, idet det ville medført at den norske styrken ville bli demobilisert. Resultatet ble at de norske soldatene ble stående under norsk kommando, med sivil ledelse ved fylkesmannen, Hans Gabrielsen. Ordningen var ment å vare til tyske styrker kunne ta kontroll over Øst-Finnmark. Hitler framskyndet dette ved at en bataljon fra Waffen-SS ble sendt nordover, og overtok 9. juli 1940. Dagen før stilte Varanger bataljon til parade, og ble så dimitert. Garnisonskompaniet ble dimitert 23.–25. juli. Forsvarssjefen i Øst-Finnmark, oberstløytnant Edvard Os, nedla sin kommando over Varanger bataljon 23. juli 1940. Dermed var de siste deler av det norske forsvaret i Norge demobilisert.

Deler av Varanger bataljon ble mobilisert i november 1944, etter at sovjetiske styrker hadde frigjort Øst-Finnmark. Avdelinger fra bataljonen deltok i den videre frigjøring, og kom i kamp med tyske styrker, som trakk seg tilbake fra nordkalotten.

Etterkrigstida

Etter andre verdenskrig ble Hæren gjenoppbygd og reorganisert. Varanger bataljon eksisterte på papiret gjennom krigen, og deler av den ble mobilisert i 1944 og 1945. I begynnelsen av 1945 ble bataljonen igjen fullt oppsatt.

Varanger bataljon inngikk som del av den nye hærstrukturen som ble innført da forsvaret ble satt på fredsfot i 1946. Kirkenes-hovedkvarteret var ødelagt, og bataljonen ble først lagt til Porsanger og Skippagurra; deretter til Tana, og fra 1956 i nybygd standkvarter Tanahus, i Bonakas. Nyborgmoen ble beholdt som ekserserplass. I 1947 ble Garnisonskompaniet til Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), operativt underlagt Varanger bataljon til 1959. Fram til da hadde sjefen for Varanger bataljon vært lokal forsvarssjef i Øst-Finnmark. Med virkning fra 1960 ble hele Hærens organisasjon i Nord-Norge endret, og bataljonen ble kommandomessig underlagt Finnmark landforsvar (FLF). Administrativt lå den under Distriktskommando Nord-Norge (DKN).

Som følge av nye, omfattende endringer av Hærens struktur, etter slutten på den kalde krigen, vedtok Stortinget i 1994 å nedlegge Varanger bataljon. Fra 1995 ble det territorielle ansvaret lagt til Finnmark regiment.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, Trygve (1997): Varanger bataljons historie 1898–1995. Porsangmoen, Finnmark regiment.
  • Andersen, Trygve (1994): Finnmark landforsvar 1944–1994. Alta, Finnmark landforsvar.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg